NORGESMESTER :-)

Selv med en spesiell siste mnd. før NM må jeg si at jeg følte meg klar da jeg ankom Bergen. Veldig nervøs og med vondter overalt. Det bruker å bety at jeg  er forberedt og klar. Jeg visste at jeg ikke har vært i bedre form noen gang. Det treningsarbeidet jeg har lagt ned med hjelp av Tony har vært meget bra 😀
På en tilbakemelding skreiv han: Sammen er vi dynamitt 👍 Vi har sprengt noen grenser, ja. I hvertfall har vi greid å overraske både løpemiljøet i Tromsø og ultramiljøet i Norge de siste åra 😀

Fredagen løp jeg meg en kort tur, og nøyde meg med en runde rundT vannet 🙂 Litt god mat og så i seng.

Lørdagen stod jeg opp ca kl 07.00 og spiste en god frokost på hotellet. Det var litt skyet, men sola så ut til å bryte gjennom. Uff, det kunne komme til å bli varmt 😛

Jeg kledde på meg kompresjonssokker, shorts, t-shirt og caps. Jeg blanda også 4,5 liter prolong på 7 Herbalife-flasker. Det er så deilig å være så trygg på ernæringa. ca. 1/2 liter i timen bruker å holde. Disse satte jeg fra meg på et bord i langingssonen 🙂 Jeg la også ned et par barer, just in case. Det har jeg alltid, men har aldri brukt dem.

Det er alltid gøy å komme til start og treffe igjen kjente ultraløpere, men også bli kjent med nye. Opp til flere ganger blei jeg minna på at jeg var tippa som en av medaljekandiatene. Det trodde jeg ikke helt på selv, men hadde et mål og hvis jeg nådde det ville jeg være fornøyd, uansett plassering.

Starten gikk 09.00 og jeg hadde en lang dag foran meg. 150runder rundt Lille Lungegårdsvann. Damene satte avgårde i et høyt tempo, jeg torde ikke å følge lenge. I starten viste snittida 4:37 pr km. Hallo, det er jo galskap og et halvminutt raskere enn planen, men jeg torde ikke legge meg så langt bak heller så de første 25 km gikk på 4.53-tempo, etter 50 km hadde jeg en snittfart på 4:58 og fremdeles så føltes beina bra. Snodig. På dette tidspunktet var jeg passert av de to første med flere runder og lå som nr. 4 tror jeg.

Foto: Olav Engen

Det foregikk et 6-timersløp samtidig, så jeg fikk en offisiell distanse der på 73,841 km. Det er en snittid på 4;53 pr km. Like etter  at jeg hadde lagt ned pinnen som markerte min 6-timers distanse passerte jeg lederen som hadde stoppa opp, og brøyt, det samme skjedde et par hundre meter etter med nr. 2 og plutselig var jeg i ledelsen.

Den ledelsen greide jeg å holde helt inn. Faktisk var jeg over 27 minutter foran nr .2 i mål 🙂 Jeg var :

NORGESMESTER 🙂

Jeg fatter og begriper ikke at det er mulig. Jeg hadde altså løpt 100km på 8 timer 28 minutter og 33 sekunder, over en halv time raskere enn målet. Og nå sies det at jeg skal løpe VM i Spania i november. Det har ikke jeg fått bekreftet offisielt, men det er jo helt uvirkelig! Jeg liksom, som fyller 43 år om en uke 😛 Og jeg har ikke løpt mer enn i fire år!

De siste 26 kilometerne gikk saktere enn de 74 første, men jeg er veldig fornøyd med at krampene ikke gjorde seg gjeldende før på siste runden. Det kunne jeg fint takle 🙂 Å passere målstreken var utrolig deilig.

Underveis tror jeg at jeg drakk 4, 5 liter Herbalife Prolong. Det beste produktet ever. Kunsten er å drikke fra første stund. Hver 7ende runde ca drakk jeg, de siste 50 rundene drakk jeg hver 5. Da drakk jeg også cola hver 5 runde, slik at jeg tok til meg væske ca hver 1,5 km. I tillegg drakk jeg nok minst 2,5 liter reint vann. Men uten prolongen hadde jeg ikke greid meg. Det er jeg helt overbevist om.

Noen lurer på hva jeg tenker på underveis. Vel; alt og ingenting. Masse mennesker som heier og jeg traff også noen som jeg ikke visste var der. Det var morsomt. Da stoppa dem og så på noen runder. I tillegg kom Hlin fra Northern Runners. Da blei det litt rapport på facebook underveis. Første 25 på 2.02 og første 50 på 4.08. Da det var ca. 50 runder igjen kom Lene og Anders med plakat og greier. Moro, moro 🙂

Foto: Lene Arnesen

Dopingkontroll måtte jeg også på, og etter å ha dytta i meg 3-4 liter væske etter målgang greide jeg å presse ut 120ml og kunne komme meg i dusjen og på vorspiel. Norgesmestertittelen blei feira med A-ha konsert – i crocks 😉

Jeg er superhappy og megastolt, men jeg syns det er veldig sårt at fadern ikke fikk oppleve dette. Men jeg veit at han hadde vært så stolt av dattra si ❤

 

 

En annerledes opplading

Etter Bislett 50 km i februar har neste mål etter hvert blitt NM i 100km i Bergen 7. mai.

Jeg har trent godt og fokusert i hele vinter egentlig, artig at jeg får det til selv om jeg veit at jeg trener bra annerledes enn andre ultraløpere og har langt færre km i beina enn de fleste andre. Men for meg passer det best, med flere styrkeøkter og intervalløkter og noen litt lengre løpeturer hver uke. Er jo ikke nødvendig å endre på noe som funker.

100 km er en distanse jeg aldri har løpt før, ikke i ett. Men jeg liker utfordringer og må vel innrømme at jeg liker å ha det «litt» vondt 😉 Det er også moro at flere av de beste ultraløperne i Norge er påmeldt. De får bare løpe, jeg har mitt mål; Å komme i mål under 9 timer, så langt under 9 timer som mulig.

Forberedelsene har vært bra, men på kvelden 6.april får jeg en telefon sørfra som jeg kanskje har frykta,men som jeg håpa og som jeg trodde jeg ikke ville få på mange år enda. Modern ringte og fortalte at fadern var død. Hjertet bare stoppa mens han trente på ergometersykkelen i kjellern. Han trente hver dag fordi det var viktig for han å holde seg i form.

Da jeg fikk den telefonen gikk deler av grunnmuren min i stykker. Da stoppa verden opp en liten stund. Allikevel er jeg sånn skrudd sammen at jeg er takknemlig for at han slapp å lide og være syk, at han har opplevd mer enn de fleste og at veldig mange satte pris på fadern for den han var og det han gjorde for andre. Det gjør det lettere å leve videre.

Han var også den, sammen med modern, som fulgte mest med på løpinga mi, fulgte liveoppdateringer på topptid og andre sider, det har gjort det lettere å holde fokus på treninga og løpinga.

Min aleinetid før bisettelsen var på løpeturene mine. Rolige, de fleste rundt ei mil. Det var godt. Også i ukene etter har jeg bevisst tatt det med ro på alle fronter. Tror ikke jeg noen gang har sovet så mye som jeg har gjort de siste to ukene.

Uansett så er jeg nok i så god form at jeg kommer til å slå godt i fra meg i Bergen. Målet mitt er jeg fast bestemt på å nå. Og på et eller annet vis følger nok fadern med nå også, om så bare i hjertet mitt ❤

Bislett 50 km 2016

Jeg hadde for lenge sida meldt meg på 50 km på Bislett, det er noe med å løpe der inne under tribunene, noe helt spesielt. For et drøyt år siden sa jeg: ALDRI, løpe inne på Bislett – det ække no for mæi! Hahahaha, så feil kan man ta.

Selv om jeg ikke nådde målet om å løpe under 4 timer i fjor, så gjorde jeg det ganske bra allikevel, selv om jeg løp og sleit med kramper de siste 15 rundene (546m er en runde). I fjor kom jeg i mål på 4.15.59.

24 timersen på Bislett i november var jo også et høydepunkt. Og jeg blir nok å se på disse to arrangementene noen år fremover, kjenner jeg meg rett.

I år hadde jeg forberedt meg godt og i siste fase gjennomførte jeg helvetesuka (se forrige innlegg). Da hadde jeg fullt fokus 24/7 og greide å utføre de aller fleste oppdraga jeg fikk på en god måte, eller kanskje jeg skal si – VELDIG god måte 😉 Etter helvetesuka blei det roligere på treningsfronten, men det medførte at fokuset også forsvant, så jeg måtte ta mg skikkelig sammen og sette fokus igjen. Rett og slett tørre å tenke på Bislett og at målet var å løpe under 4 timer. Jeg visste at det var mulig, men at det kom til å bli vanskelig. Heldigvis naila jeg ei skikkelig god 45/15 økt på torsdagen før løpet. Noe det beste jeg har gjort, så det hjalp på selvtilliten 🙂

Jeg kom seint til Oslo fredag kveld sammen med Ingeborg (10), men heldigvis har jeg supersnille foreldre som tok toget inn til Oslo og henta snuppis så ho fikk besteforeldretid og jeg kunne komme meg til hotellet. Jeg sov usedvanlig godt egentlig og spiste en god hotellfrokost.

Før jeg gikk opp til Bislett blanda jeg 2, 5 liter Herbalife 24 Prolong på 5 flasker. Min næring under løpet. Jeg drikker kun det uansett hvor lange løpa er, og det funker som banken. Jeg holder konsentrasjonen, har energi under løpet og blir IKKE dårlig i magen. Mitt desiderte favorittprodukt 🙂 Rebulid Strength kommer på en god 2. plass 😉

På vei opp til Bislett gikk jeg forbi Bislett Kebab House, da måtte jeg ta bilde 😀 På fredag før jeg dro hadde jeg en vikartime i fransk (!) og siden jeg ikke er helt stø i det språket prata vi først litt om ferie og hva alle skulle gjøre i vinterferien som stod for tur. Da jeg fortalte at jeg skulle løpe på Bislett (de er helt inneforstått med at jeg er smågal, så lengde på mine løp hever de ikke øyenbrynene av lenger) var det en av gutta som var mer opptatt at det fantes et sted som heter Bislett Kebab, måtte bare ta bilde da!

Å komme inn på Bislett er bare topp. Alltid mange kjente og alltid noen å prate med 🙂 Jeg fant en plass på et av bordene i sprintsonen og satte fra meg tinga mine. Nå var jeg klar 🙂

Starten gikk kl. 10.00 og jeg løp bare etter alle, prøvde å finne et fornuftig tempo. Jeg så fort at Cecilie Klungtveit forsvant i tet, helt forventet. Litt mer overraska blei jeg over at jeg lå rett bak Ninette Banoun og Louise Skak, de er jo gode! Og jeg lå rett bak dem leeeenge. Jeg hadde ikke noe særlig løpsopplegg, men visste at hvis jeg løp ca. 24 runder i timen så ville jeg nå målet mitt, hadde litt å gå på også, det greide jeg de to første timene. så blei det litt tyngre, men ikke mye 🙂 Louise og Ninette tok noe å drikke og vips, så lå jeg først av oss tre. Det tok ikke mange rundene før jeg tok igjen Cecilie Klungtveit også, å nei, hadde ho åpna for hardt igjen…., men hva med meg da…, da hadde vel jeg også åpna for hardt !!!

Ninette kom etter hvert opp og dro, og dro ifra meg. Jaja, mitt mål var å fullføre, helst under 4 timer. Ninette er jo svingod, så ho hadde jeg ikke så mye tru på å slå.

Jeg løp mitt eget løp og syntes selv jeg hadde god kontroll. Thomas Stordalen hjalp meg litt med å gi meg drikke, dessuten var han en konstant oppmuntrer både for meg og alle andre. Fantastisk.

Vinneren av løpet, Kristine Walhovd, løp forbi meg da det var 29 runder igjen og vant tilslutt med 1,5 minutt. Jeg tok igjen Ninette og greide på mirakuløst vis (i mine øyne) og holde på 2. plassen helt inn til mål 🙂 Da det var 30 runder igjen (33,6 km) blei det tungt for psyken. Da måtte jeg bare gå inn i min egen boble, for dette skulle jeg fullføre. Jeg visste at jeg hadde fått kramper da det var 15 runder igjen året før og var veldig spent på om det ville skje i år. Det skjedde ikke før det var 5,5 runder igjen. Da stod plutselig den høyre foten min i en retning som ikke var naturlig, i hvert fall ikke når man skal løpe 😛 Da måtte jeg stoppe og tøye, bare i 5 sek, og det var det jeg blei hindra av kramper i dette løpet 🙂 De fire siste rundene bestemte jeg meg for at jeg skulle belønne meg selv med et glass cola hver runde, noe å se fram til. Det holdt i to runder, så blei jeg så ivrig at jeg glemte det av 😉

De siste 100 meterne spurta jeg. Vel, det var det jeg gjorde, men om det syntes er jeg usikker på. Fy flate da var det kramper og vondt i beina. Men jeg hadde nådd målet.

JEG KLARTE DET!!!! og med god margin også. 3.53.31 på 50 km!!! 4.40 min pr. km. Personlig rekord å maraton blei det også: 3.14.45.

Etter at jeg hadde passert målstreken stoppa jeg bare opp, lente meg inn til veggen og kjente bare at tårene rant nedover kinna. Herregud så glad og letta jeg var. Først da forstod jeg hvor viktig dette hadde vært for meg, men også at jeg på ingen måte hadde tatt det som en selvfølge. Mens jeg stod der kom Hilde Johansen bort og kom med noen oppmuntrende ord. Trur ho var litt usikker på om jeg var i mål eller hadde brutt 🙂

Romerike Ultraløperklubb

Nordlys+

Jeg gikk bortover langs banen til sprintsonen for å hente tinga mine og der fikk jeg verdens største bamseklem av Thomas Stordalen. Det var så deilig å gråte inn i den store skuldra hans. En helt vanvittig god følelse å kjenne at de andre rundt der var så glad på mine vegne 🙂 At de satte pris på min prestasjon – for den var helt syk bra i mine øyne 🙂

Fra Sportsmanden

Kondis

Jeg var jo superfornøyd med meg selv, i tillegg blei jeg belønna med 2. plass og 300 dollar i prispenger. Det var jeg ikke forberedt på 😛

Resultater

Jeg vil gjerne dele æren for denne prestasjonen med en person:

Tusen takk, Tony Jensen. Teamwork 🙂

 

HELVETESUKA!

Jeg har lenge hatt lyst til å gjennomføre min egen private helvetesuke. Tanken har kommet etter å ha lest deler av og hørt om «Helvetesuka» av Erik Bertrand Larssen.

Jeg liker tanken på å pushe meg selv litt ekstra, bevise for meg selv at jeg kan. Helvetesuka handler om mer enn å pushe seg på trening, men like mye om å pushe på alle fronter. Rett og slett bli en bedre utgave av seg selv. Komme seg ut av komfortsonene, gjøre ting man ikke tørr eller ikke tror man klarer og være mentalt på påkoblet 24/7.

Jeg har lekt med tanken lenge, men hadde lyst til å gjøre det på et tidspunkt som passet inn med familie, men også med kommende løp. Da Christian fortalte at han skulle på guttetur til Alpene i slutten av januar skjønte jeg at det var perfekt. Da slapp han unna ei kone som skulle stå opp kl. 05.00 og legge seg kl.22.00. Ungene var jeg ikke redd for, de visste jeg at jeg ville greie å ta vare på selv om jeg var aleine om ansvaret. Dessuten er de så store nå at de greier seg for det meste selv, i hvert fall gutta 🙂 Dessuten ville det være to uker roligere etter at uka var omme,  før Bislett 50km. Perfekt 🙂

I fire år har jeg hatt en personlig trener, Tony Jensen, samarbeidet har vært av og på i disse åra. Men resultatene har vi fått i lag. To sterke personligheter klarer ikke samarbeide så godt hele tida, dessverre. Før starten på Helvetesuka hadde vi vært «av» siden før Bislett 24t. Samarbeidet brøt sammen to uker før fjorårets store mål 😦 Bislett var en knallsuksess for meg, noe jeg ALDRI hadde trodd jeg skulle klare så godt som jeg gjorde. Nr 2 i Norge 🙂 Jeg fikk aldri delt den gleden skikkelig med den som har vært mest involvert og som fortjener massevis av cred for min prestasjon – veldig, veldig synd!

På nyåret tok kommunikasjonen seg opp igjen, heldigvis, selv uten PT så jobber Tony og jeg i lag med Herbalife og en nyoppstarta Fitclub i Tromsø. Derfor valgte jeg å spørre han om han kunne tenke seg å være med å hjelpe meg med helvetesuka. Jeg visste at det kun var en 50 – 50 sjanse for at han ville det, så jeg hadde en backup-plan. At jeg hadde greid å gjennomføre ei helvetesuke aleine er jeg ikke i tvil om, men å få med seg Tony ville gjøre uka mye bedre, mer utfordrende og MYE tøffere. Vi er et uslåelig team når vi greier å kommunisere!

OG JEG  TOK IKKE FEIL !!!

Heldigvis svarte han ja, men at han skulle «kuppe» hele uka mi hadde jeg ikke forberedt meg på 🙂 I oppsummeringa etter endt uke skriver han dette om tankene sine før uka:

«Når du spurte om æ kunne tenke mæ å være med å hjelpe dæ på å gjennomføre helvetesuka var den første tanken som slo meg at det ikke ville være en spesielt utfordrende på deg å ha treninger som er harde. Utfordrende, men fortsatt innaførr ka du egentlig liker å gjøre. Så måtte ta det et hakk videre for at det skulle bli skikkelig utfordrende for dæ.»

«Tanken om å utfordre dæ på å hele tiden ha kontroll over alt og ha en plan på når og ka som skal gjøres (…..)  Derav kom ideen om å gi deg beskjed hver morgen hvilke utfordringer du hadde den dagen…»

«Deretter ble selvsagt Herbalife-delen en ting æ tenkte kunne være med på å gi deg skikkelige utfordringer, men også resultater på sikt for både deg og meg. Og æ viste hele tida at det var den største baugen for dæ å komme over.»

Og det gjorde han. Han veit utrolig godt at jeg er en mester til å planlegge, det er derfor jeg får til å trene hver eneste dag, gjøre jobben min 100%, delta på Fitcluben minst to ganger i uka og kjøre og hente unger på treninger 🙂 Nå fratok han meg den kontrollen. Hver dag kl.05.00 fikk jeg en tekstmelding med minimum tre utfordringer. En av dem omhandlet trening, de to andre handlet om selvutvikling og Herbalifejobbing 😛

Jeg sa rett før jul at jeg skal prøve å gjøre litt mer ut av Herbalifeforretningen min enn jeg har gjort tidligere, men har ikke helt visst hvordan. Jeg har noen sperrer som gjør det vanskelig. Blant anna så liker jeg ikke å ringe, ei heller snakke så mye med folk om Herbalife. Dårlig forutsetninger for forretning 😉 Dvs. at jeg ringer nesten aldri til noen. Får fullstendig hetta, kaldsvetter og føler ubehag. Det er kun familie og nære venner jeg klarer å ringe.

Klar til start

 

Ferdig lagt 🙂

 

Smårotete 😛

 

Rammene før han fikk «frie tøyler» var at jeg hadde planer om å pusse opp Henrik sitt rom, dvs. legge laminat på gulvet og male veggene. Dessuten hadde jeg et foreldremøte jeg måtte på og noen treninger som jeg måtte kjøre Ingis på, samt jobb, selvsagt.

Jeg var bra nervøs før oppstarten søndag morgen 🙂

Vi tjuvstarta faktisk på lørdag. Jeg hadde så lyst (!) til å prøve ei økt jeg hadde laga sjøl som for meg i hvert fall er knallhard. Var egentlig sikker på at jeg ikke ville klare den i det hele tatt. Økta er om følger:

• 500m roing (min hatøvelse nr 1)
• Gående utfall med 12 kg kettlebells i hver hand (ca 34 skritt, Hahaha, Tony 😉 )
• Burpees like lenge som roinga (ca 2min)
• Sidehopp med kneløft like lenge som roinga
• Clean squat med 12 kg kettlebells i hver hand like lenge som roinga
• Planken like lenge som roinga.

2 min pause, 4 runder

Jeg klarte det så vidt 🙂

Huff 🙂

 

Søndagen våkna jeg til beskjed om å løpe meg en 3 timers tur der ikke en eneste km skulle gå fortere en 6min/km, en utfordring aleine for meg å løpe så sakte. Dessuten skulle jeg snakke med tre nye personer om Herbalife prøvepakke og frokostkonseptet + holde et foredrag for ei treningsgruppe jeg har om kosthold. Egentlig kunne jeg gi opp med en gang. Jeg tørr aldri snakke med noen, og hvor skulle jeg treffe de folka?? Jeg skulle jo være hjemme å legge laminat. Men å gi seg første dagen var ikke no alternativ. Jeg dro på Polaria med Ingis og traff flere jeg greide å snakke med, fikk tom gitt ut ei prøvepakke 🙂 Foredraget overlevde jeg også. Jeg overlevde faktisk dag 1, men det hadde kosta masse krefter. Var allerede veldig sliten i hodet 😛

Klarte hver eneste kilometer saktere enn 6.0-tempo

 

På Polaria

 

Mandag var det også greit å våkne selv om jeg ikke er noen morrafugl. Liten tid fikk jeg også. Våkna 05.00 og skulle være på Evo sør kl. 05.30 for dagens første av to PT økter 😛 Styrke på morran gikk greit, tungt, men helt innafor. Økt to rett etter jobb var tøffere. Bakkeintervaller, der er jeg ei pyse. På siste intervallen var jeg så sliten at jeg hoppa av flere ganger og det resulterte i straff – 3 (!) prøvepakker måtte deles ut dagen etter. Kort fortalt blei dagen sånn her:

Jeg prata med mellom 15 – 18 medlemmer og kunder (face to face eller på TELEFON), trente to ganger, fikk gjort mye mer på jobb enn vanlig, la laminatet på halve rommet til Henrik, laga drømme og målsetningsplan for fremtida mi – hvor er jeg om 1, 2, 5 og 10 år, fikk bilen taua på verksted, for den stoppa plutselig midt i alt 😛 Var på gråten da jeg la meg, var i tvil om jeg kom til å klare uka 😦

Tirsdag fikk jeg beskjed om at å spise fikk jeg vente med til onsdag. Ja, så da så! 😀 Sånne utfordringer liker jeg 🙂 En times løpetur på morran, så måtte jeg fullføre målsettingsplan og ha Runners Edition trening på kvelden. Den blei tøff uten næring i kroppen.Denne dagen kunne jeg klare hadde det ikke vært for de tre prøvepakkene jeg hadde pådratt meg 😛 Men det var en opptur. Utfordra deltakerne på Runners Edition til å ta med seg en ny på trening, dermed var det i boks 😉  Jeg klarte det 🙂

Tidlig tirsdag morgen, skiløperer er allerede ute

 

 

Trening med Runner Edition, styrke må til, spes coremuskelatur 😉

 

Onsdag blei jeg rundlurt, troppa opp på Evo kl. 05.30, men ingen Tony dukka opp. Hahahaha, testing, hva gjør Guro da?? Jo, løper en time på mølla. Hva anna skulle jeg liksom gjøre så tidlig på morran 😉 Ny økt etter jobb. Intervaller, og det gikk overraskende bra. I år kommer jeg til å klare å løpe under 40 min på mila 🙂 Dagen brukte jeg til å spise samt vurdere mine sterke og svake sider. Det var i grunn en artig oppgave, men ingen lett oppgave.

På torsdag hadde jeg igjen PT kl 05.30. I mi oppsummering av uka skriver jeg dette til Tony om den økta:

«Fy Flate, du er rett og slett gæren!! Åssen i hule heiteste kom du på den økta, var målet å drepe meg, eller… ???» (…..)

«Trur det må være den tyngste økta jeg noen gang har hatt – og den desidert artigste (!!) Ønsker meg flere sånne»

Hahaha. Han kjørte på med samme økta som på lørdagen, bare at jeg var ikke ferdig etter fire runder. Da var det 35 min igjen av timen, minst, med andre, like tøffe øvelser. Dobbelt PT-økt! Jeg overlevde på et vis, er litt usikker hvordan…Resten av den dagen var jeg rimelig kake. Jeg var så tappa for krefter, men samtidig så vanvittig fokusert. Rommet til Henrik blei gjort ferdig. Jeg fikk gjort en Herbalifeutfordring til som krevede en telefonsamtale + at jeg måtte ta kontakt med noen som kunne vurdere mine gode og mindre gode sider. Spennende.

Rebulid strenght etter trening er et must!

 

Utslitt 😉

 

Det begynte å røyne på i slutten av uka. Men fredagen starta med en fin rolig løpetur på 1,5 timer. Tromsø er flott på morran. På jobben gikk det også greit. Godt med flotte, greie elever jeg trives å være sammen med.

Etter jobb var det duket for ukas siste PT-økt. Hadde jeg visst hva jeg gikk til så hadde jeg neppe dukka opp. Bakkeintervaller 5 min, 10% stigning, 10 km/t (i hvert fall de to første), jeg hadde tre minutter pause mellom intervallene. Eller pauser er vel ikke helt rett. Da skulle jeg ta 30 knebøy, 30 Mountain Climbers og 15 Burpees! Dvs at «pausen» var på ca 15 sek :-P. Jeg trur det blei 5 intervaller, men helt sikker er jeg ikke… var litt sliten for å si det sånn 😉 Fordi jeg hoppa av tre ganger på siste intervall pådro heg meg 15 Burpees ekstra, og fikk 1 min ekstra å gjøre det på. Åssen jeg greide 30 av hver på 4 min er ubegripelig for meg, men det gjorde jeg altså….

I helvetesuka er det lagt inn en våkenatt, men siden jeg skulle i et 40-års lag på lørdag, da helvetesuka egentlig skulle avsluttes kl. 22 fikk jeg hele tre timers søvn fredag til lørdag. Jeg måtte holde meg våken til 02.00. ALDRI i hele mitt liv har jeg fått rydda så mye fra 00.30 – 02.00 😉

Da jeg bråvåkna av siste tekstmelding kl. 05.00 lørdag morgen var jeg klar. Hadde lagt meg med ullundertøy på, klar for langtur – og det blei det. 3 timer på lørdag morgen. Det er en av de flotteste løpeturene jeg noen gang har hatt. -9 grader og knallvær. Jeg fikk altså oppleve at Tromsø våkna til et fantastisk vær. Fy flate for et lys 🙂

Verdens mest fantastiske by ❤

 

Resten av dagen hadde jeg nok med å holde meg våken mens jeg laga en 90-dagers plan for hvordan jeg vil jobbe med Herbalife fremover. Forhåpentligvis får jeg litt fart i forretninga min. Det hadde vært utrolig gøy 🙂

Jeg har en egenskap som jeg virkelig fikk bruk for denne uka, og det er å gjennomføre noe jeg har starta på. Som min beste venninne Frøydis sa og som også  Tony sa fint skreiv:

«Dessuten vet æ også at når du først blir motivert og bestemmer deg for at du skal klare noe. Så klarer du det med glans!! 99 av 100 tilfeller!»

Denne uka er den morsomste, mest krevende og utfordrende jeg noen gang har hatt. Jeg er ikke i tvil om at jeg har tatt noen steg, blitt tryggere og fått mer tro på meg selv. Jeg kan faktisk noe mer enn bare å løpe!

Tusen takk til Tony som bidro til at uka blei så vanvittig bra som den blei 🙂

 

 

Herbalifehelg :-)

I helga har jeg bodd i Drøbak og deltatt på Nasjonalt SU på Norges Idrettshøgskole. Det er et Herbalifeseminar der man får opplæring i produkter, hvordan nå nye nivå i markedsplanen og blir inspirert av mennesker som har gjort det godt på ulike områder i Herbalife.

Jeg var så heldig at jeg fikk lov til å fortelle om Bislett 24-timers og det jeg presterte der. Utrolig gøy at noen er interessert i å høre på det. Noen ganger er jeg skikkelig sint på Janteloven i Norge. Ikke at jeg skal gå rundt hele tida og slå meg på brystet og fortelle at jeg er god til å løpe langt, men det må jo være lov å være stolt over å ha prestert, gjort noe jeg aldri i mitt liv kunne forestille meg at jeg kunne klare.

Steike være, jeg er så utrolig stolt over at jeg greide å gjennomføre Bislett 24-timers – det må jo være lov å si det??? Ja, jeg veit at det er andre som har løpt lengre en meg og fortere enn meg, men det døgnet det gjaldt i år så var jeg nest best. Se fire år tilbake, hvem hadde trudd at den feite trebarnsmora skulle bli hekta på ultraløp og løpe et 24-timersløp rundt under tribunen på Bislett. Ikke jeg i hvert fall!!!

Det at jeg kan få lov å fortelle om det og om hvor mye jeg stoler på spesielt Herbalife 24 prolong er kjempegøy 🙂 Det må være det desidert beste produktet som finnes på markedet for utholdenhetsøvelser. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Hvordan skulle jeg ellers greid meg kun på dette produktet i 24 timer og ende på andre plass i norgesmesterskapet. Det må jo være futt i det.

Jeg veit jo at folk syns jeg er litt gal og litt utenfor normalen, men jeg håper jeg greide å formidle at dette er det jeg syns er gøy. At å løpe ultraløp er givende og morsomt, men jeg forstår at andre ikke syns det samme. Spøk om meg, det er greit, men ikke gjør narr!!

Det er mange jeg kan takke for det jeg har oppnådd. Christian for eksempel, mannen jeg visste jeg ville gifte meg med allerede etter 1 mnd, (tok 12 år før det skjedde 🙂 Han er ikke spesielt begeistra for løpinga mi, men har i hvert fall ikke nekta meg å holde på disse fire åra. Ungene som svarer til alle som kommer innom at: «Nei, mamma, ho er på trening», selv om jeg likeså godt kunne vært på butikken for å handle mat 😛

Tony, som har lært meg struktur, eller kanskje ikke akkurat det ;-), men i hvert fall viktigheten av styrketrening og variasjon og som har pusha meg, men også holdt igjen når det har vært nødvendig. Og ikke minst hjalp til med kosthold og livsstilsendring når jeg trengte det som mest. TAKK.

Etter å ha fått mine tilmålte minutter i sentrum var det andre sin tur. Masse flott. Å høre på Clair Fox og Dan Halpin er noe av det mest motiverende jeg har hørt. Hva de har oppnådd de siste åra er noe helt anna enn meg, mye mer imponerende. Og Dan, han har stjerne i mi bok. Han kalte meg for Lady. Hehehe – det skal jeg leve på leeeeenge.

Ranveig, Clair og Dan Foto: Bixi Robertsen

 

Mange flotte innslag i løpet av helga, men Knoll og Tott (Tony og Tom Erling) var veldig bra og morsomt, samt når en tidligere høydehopper (tør ikke nevne navn) hadde problemer med å komme seg over en 50 cm høy stolrekke. Hahahahahaha.

Tony og Tom Erling Foto: Bixi Robertsen

Herbalifehelg er mer enn faglig påfyll, det er teambuilding og samhold også. Ikke like enkelt når det bor 13 stk i Drøbak og teamet som er på NIH er på over 20 stk. Men jeg opplevde det som bra 🙂

 

I helga dukka plutselig den Guro jeg kjenner så godt fram igjen. Ho har vært mye fraværende de siste to åra, uten at jeg vet hvorfor. Ho har vært der innimellom når håndballvenninnene treffes eller på ultraløp. I helga var jeg i hvert fall veldig avslappa, greide å ikke bry meg om det jeg er usikker på, men heller være meg selv. Jeg var igjen ho som snakker på inn- og utpust, som liker å være i sentrum, men som også kan slippe andre til (av og til i hvert fall 😉 ) og som ler masse 🙂

Det var så utrolig mange småepisoder og ting som blei sagt som ikke kan gjengis på rett måte, men som der og da var hysterisk morsomt. Alle ting som blei sagt og gjort i bilen, på flyet og på flyplassen eller i pausene. Tenk at man  kan lage seg historier om koffertene på bagasjebåndet, hvilke kofferter som er forelsket i hverandre og hvem som er sint. HAHAHAHA.

Følte meg som en støttekontakt for noen tanter der en periode. Ikke bare, bare med innsjekk, bagdrop eller finne et sted å spise som passet alle sin mage. Hehehehe…

Vi var bra slitne da vi etter en meget turbulent innflygning landa i Tromsø. Og da vi venta på koffertene så jeg min komme, venta bare på at den skulle komme dit jeg stod, glemte det av og måtte styrte etter den før den forsvant inn i luka klar for en ny runde. Da skulle man ikke tro at jeg er 42 år. Vi brast ut i latter, laga et utrolig bråk i ankomsthallen, og greide ikke få kontroll på latterkrampa 🙂 🙂

Vel hjemme lå det en meget sur og fornærma 10-årig prinsesse i senga si. Ho har andre kallenavn som rotte og dronning også, men i dette fora får jeg vel kalle ho prinsesse 😉 Ho hadde krangla med faren og var helt utrøstelig. Jeg måtte ligge lenge i hennes seng for å få roa ho ned, men da jeg fikk lagt meg i min seng bobla latteren i magen. 😀 Det er lenge siden jeg har ledd så godt og så helhjerta som jeg har gjort i helga.

Tusen takk til Silje, Åshild, Solveig og Jill, dere er suverene, jenter 🙂

You made my weekend 🙂

Bislett 24 timers 2015

Endelig var det klart for avreise til høstens store mål. Deltakelse på Bislett 24 timers, inne i kjelleren på Bislett. Ikke at jeg visste helt hva jeg gikk til, men allikevel ganske trygg på at jeg er godt nok trent til å klare å gjennomføre et slikt løp.

Målet:

• Løpe over 180 km
• Bli blant de 10 beste damene i Norge

Jeg har i grunn ikke gjort så mye annerledes enn jeg gjør ellers, annet enn at jeg har løpt mye mer på asfalt og hardt underlag i høst og at hodet hele tida har vært påkoblet Bislett.

Ellers så er en normal treningsuke for meg omtrent sånn her:

• 2 styrkeøkter, fokus på bein, men også med høy intensitet
• En intervalløkt på mølle, varierer med kort og langintervaller ut ifra hva jeg har lyst til
• Mellom 50 – 70 km løping ute, kommer an på hva jeg tar meg tid til.

Sånn har jeg egentlig trent i 4 år nå, og det funker helt fint. Jeg løper ikke så lange distanser av gangen, sjelden over 25 km, men jeg trur at jeg tar det igjen på styrketreninga. Jeg har hatt en god samarbeidspartner spesielt når det gjelder styrke. Det har helt klart hjulpet meg mye.

Da jeg ankom hotellet på torsdag la jeg meg ganske raskt og sov godt. Var i grunn ikke spesielt nervøs. Det er jeg veldig fornøyd med, for selv om jeg alltid ønsker å gjøre det best mulig (har et vanvittig konkurranseinstinkt) så skal det ALDRI gå ut over opplevelsen ved å delta og gjennomføre et ultraløp. Det er en prestasjon, uansett.

Jeg spiste en god hotellfrokost, blanda Herbalife 24 prolong på ni Herbalifeflasker, pakka sammen sakene og traska opp til Bislett.

Legg merket til fullstappa boks, den blei tom 😛

 

Inne i kjellern fikk jeg startnummeret mitt av Olav Engen, jeg traff masse kjente medløpere, noen nye og mange hjelpere. Det er som alltid hyggelig å slå av en prat med Hilde Johansen (en av Norges aller beste 24 timersløpere), Cathrine Holme, Marianne Følling, Bjørn Tore Kronen Taranger, Ståle Wenstad, Einar Iversen (som løp 48 timer!!!), Jeanette Vika (Rekordholder på 24 t på mølle)  og mange flere 🙂

Løpet startet kl 10.00 og vi var noen damer som fant ut at vi skulle kuppe starten. Som regel er det bare mannfolk først på startstreken som blir avbildet, men vi damene er da også med. Hilde Ackenhausen som feira 40 års dagen sin med å løpe 24 timersløpet stod først, sammen med Miriam Delphin, Marit Bjerknes (48t) og meg – også noen herrer 😉

Fra starten i Kondis.no

Jeg løp som alltid for fort i starten, greide å roe meg litt ned etter en ca. 10 runder og holdt et godt trav i 17 timer (!) Steike, tenk det. Jeg er faktisk kapabel til å løpe stort sett i ett i 17 timer. Det er ikke alle forunt. Heldige meg 🙂

Jeg hadde ikke lagt noe stort løpsopplegg, skulle mest bare løpe på kroppen og følelsen + å drikke hver 7-10 runde, hele døgnet. Jeg visste at hvis jeg løp 50 runder pr 3 timer, så løp jeg egentlig for fort, men når det viste seg at jeg klarte det i 15 timer, så var det kanskje greit.

Det gikk tråere på slutten, men jeg trur egentlig ikke at jeg åpna for hardt heller, trur mer på at jeg blei sliten og trøtt og at tempoet gikk ned av den grunn. Jeg er jo ikke vant til å holde på i ett i 24 timer. Det blir vanskeligere å få i seg næring når man blir trøtt, men jeg er greier ganske godt å få i meg prolongen. Satser kun på flytende næring. Noe annet ville slått magen min vrang, det passer ikke for meg. Jeg drakk også vann og cola fra arrangøren.

Jeg hadde ingen support under løpet annet enn at Olianne Heitmann Kviteberg fra Herbalife kom innom kl. 21 på fredagskvelden og blanda opp alle ni flaskene mine med 24prolong. Jeg er evig takknemlig. Uten henne hadde det aldri gått.

I tillegg er Arne Martinus Lindstad min helt 🙂 Han heia på meg, spurte hele tida om det var noe han kunne gjøre for meg og backa meg opp den siste time da jeg var nær med å gi opp. Beklager, Arne, at jeg ikke greide å bryte 200km grensa, men uten deg hadde det neppe blitt mer enn 190km. Steike de beina var vonde den siste timen 😛 Og dette skal jo tross alt være gøy, noen kollaps ville jeg ikke ha!

Bislett Indoor Ultra Festival

Så hva var høydepunktene under løpet?

• Han frivillige med skjegg (som jeg ikke veit hva heter) som sa minst 20 ganger til meg: «Dette går bra Guro, det går rette veien, det går fremover». Hahahahahaha
• Servering av is kl. 23.30 fredag kveld – jeg unnet meg en Lollipop 🙂
• Arne som stod der og heia stort sett hele tida
• Therese Falk (Vinner og norgesmester) som løp rundt og sang av full hals etter Withney Huston 🙂
• Vending hver 6. time. Greit med en avveksling.
• Stig Andy som verdens galeste speaker. Jeg sa mer enn en gang at han burde ha løpt av seg litt energi 😀
• Da de spilte «Tore Tang» over anlegget, da sang jeg av full hals 😉
• Massasje etter 150 runder – Heaven 🙂
• Hilsenen som blei lest opp fra Thomas K Føre og resten av gjengen i Northern Runners – det satte jeg virkelig pris på 🙂
• Målgang 🙂 Fy flate jeg greide det med glans 🙂

Status: 197 894 m og nr. 2 i NM

Det er distanse som tilsvarer:

Kaldfjord – Kilpisjärvi eller Tønsberg – Lillesand

Resultatliste

Etter målgang fikk jeg pakka sammen tinga mine og gikk for å vente på premieutdeling.

Tenk at jeg skulle stå der å få sølvmedalje i NM. Helt surealistisk!

Taranger og Falk vant

Liten vannblemme 😛

 

Etter dusjen blei jeg henta av Frank Christian Jon og turen gikk til Drøbak. Ikke det at jeg husker stort av den turen, jeg sovna rimelig raskt 😉 I Drøbak deltok jeg på et Herbalife Success University (SU), der jeg fortalte min historie (-30kg på 4 år), produktbruken min og ikke minst om Bislett 24 timers. Jeg setter veldig stor pris å at det er noen i Herbalife som ønsker at jeg skal bidra med det jeg kan. Jeg stoler 100% på produktene  når det kommer til løping og prestasjoner! Fotoshoot blei det også, men det var forbud mot å ta bilde av crocksene mine. Eneste fottøyet som funka etter løpet 🙂

Foto: Svein Magne Olsen

 

Klokka 16 la jeg meg i en god varm seng hjemme hos Ranveig og Frank Jon i Drøbak og der blei jeg til kl. 09.00 søndag. Litt småtrøtt 😛

Denne helga har vært helt fantastisk 🙂

 

Det store målet

På denne tida om en uke, klokka litt over 10, lørdag 21. november ligger eller sitter jeg trolig på gulvet inne på treningsbanen på Bislett Stadion. Kroppen min verker nok sikkert helt sykt og jeg tenker nok: «Hvordan i huleste skal jeg klare å komme meg opp fra gulvet» 🙂

Banen inne på Bislett

Tidlig i høst bestemte jeg meg for at jeg skulle løpe NM i 24timersløp på Bislett. Jeg torde også å si høyt at jeg skal løpe minst 180 km og bli blant de 10 beste Norge. Hårete mål, men man må jo tørre noen ganger, ellers blir det aldri noe av.

Jeg har trent godt og systematisk i hele høst, alt har vært med tanke på det store målet, men samtidig at jeg skulle trives med treninga. Egentlig har jeg ikke gjort noe annerledes enn tidligere, det er heller det at på hver eneste løpetur har jeg i hodet mitt løpt på Bislett. Noe hjelp til systematisering av trening og kosthold har jeg fått og det har vært bra, så selv om jeg for en snau uke siden fikk beskjed om at jeg ikke var ønska som kunde lenger så har det ikke påvirket forberedelsene  mine. INGEN skal få ødelegge det!

Så hva er det egentlig jeg skal begi meg ut på?

Jeg skal løpe rundt og rundt på treningsbanen inne på Bislett, den er 546 meter lang, så det blir noen runder i løpet av 24 timer 😛 Jeg aner rett og slett ikke helt hva jeg går til, men det jeg veit er at det å få være sammen med ultrafamilien gjør at det er verdt det, uansett. Jeg får jo bare gå eller stoppe hvis det blir for tøft. Utfordringa er å få i seg nok næring. Ingvild har vært så snill at ho har fiksa så det kommer ei dame, Olianne, for å hjelpe meg med å blande 24prolong på flaskene på fredag kveld, sånn at jeg har nok til natta. Herlig at det finnes folk som støtter hverandre i Herbalife 🙂

Prolong på flaskene

Dette blir helt klart min største utfordring på løpefronten, og jeg skal gjøre alt for å vise meg selv at jeg kan.

Uansett så gleder jeg meg noe helt sykt

Et spøkelse mindre :D

Jeg har noen spøkelser hengende over meg, det kan være tider jeg ikke greier å slå eller øvelser jeg ikke får til!

Et av spøkelsene har vært halvmaratontida mi. Persen har siden MSM 2013 vært 1.30.28, og jeg har siden ikke vært i nærheten av å slå den. Frustrerende, men samtidig har det vært snakk om minutter, så den der magiske 1.30 grensa har kun vært en drøm, ingenting annet. Jeg har ikke en gang turt å prøve, så håpløst har det vært 😦

Startnr fra MSM 2013

Så på søndag, på Håkøya halvmaraton,  skjedde det! Liksom helt ut av det blå!! Eller, kanskje ikke! Jeg visste jeg var i god form, men tanken på å perse i en såpass tøff løype var ikke i tankene mine en gang. Jeg skulle bare gi jernet og få en god treningsøkt frem mot det STORE målet i november.
Jeg starta som alltid fort ut (greier aldri å justere meg der) og etterhvert fant jeg en fart jeg håpa jeg ville klare å holde.
Jeg så på km tida at den lå rundt 4.07, men jeg var jo ikke halvveis 😱

Før vending er det bakke opp og bakke ned, da tenkte jeg at jeg får være fornøyd med en tid under 1.32. Det er jo allikevel ei bra tid.  Første mila løp jeg på 42.30 ca.
Etter vending og bakke opp og bakke ned greide jeg å dra på litt. Ved Håkøybrua er det 5 km til mål og da skjønte jeg at jeg liksom lå å vaka rundt 1.30. Skulle jeg tørre å satse? Jeg turte det, heldigvis ! 
Endelig turte jeg, det fikk briste eller bære! Jeg løp og løp, prøvde å presse hele veien og det kjentes greit ut, sliten og litt stiv,  men ikke så det hemma meg. 1,2 km fra mål hadde jeg 6 minutter på meg. DA….. dette roter du ikke bort, Ultraguro!!

Klokka stoppa på 1.29.08!! JAAAAA!

Plutselig følte jeg meg 10 kg lettere og jeg har ett spøkelse mindre :D:D:D

Prioriteringer og treningsglede 😊

Det er mange som spør hvordan jeg får tid til å trene, gå på fjellet, kjøre på fotballkamper, delta på dugnader etc. Vel, det hele handler rett og slett om god planlegging, prioriteringer og en vanvittig lyst til å trene. For det er faktisk treninga som driver meg mest, ikke tider eller løp, selv om det faktisk er greit å ha noen mål å jobbe mot. Men det er trening jeg driver mest med, og det trives jeg utrolig godt med 😊 Jeg er så heldig at jeg liker å trene hardt. Selvsagt blir jeg sliten og har lyst til å gi opp, men følelsen av å ha gjennomført en knallhard økt (HIT-økt) er for meg helt uslåelig. Ikke sikkert at den er så hard for andre, men jeg bryr meg kun om meg selv og det jeg er i stand til å prestere.

Planlegging er stikkord nr 1. For det første, så ser jeg ikke alle kampene mine barn spiller, alle tre spiller fotball, men jeg sørger for at jeg ila en fjorten dagersperiode har sett minst en kamp av dem hver. Tromsø er ingen stor by, så de kan fint komme seg til de fleste kampene selv, ihvertfall de to eldste.

Jeg har god oversikt over familiens gjøremål den kommende uke og planlegger treningene utifra det. Veldig ofte trener jeg rett etter jobb. Jeg kan gå kl 15 fire dager i uken og da velger jeg å gjøre det sånn, slik at ettermiddagen er fri til å være med familien. Man får til det man har lyst til. Mye av lærerjobben er papirarbeid og det kan jeg fint gjøre på kveldstid!

I år har jeg også mulighet til å trene før jobb en gang i uka. Enten så løper jeg til jobb, eller tar en intervall eller styrkeøkt på Evo. Alt for at det skal gå minst mulig utover familien. Bagen min med utstyr til trening pakkes kvelden før, oppi den ligger treningsklærne, men også den ernæringa jeg trenger for å få best utbytte av treninga. Dvs. Herbalife24 Prolong og Herbalife24  Strength.

Mange vil nok si at jeg både er egoistisk og sær, det får så være. Dette funker for meg 😊 Og treningsopplevelsen og ikke minst deltakelse på ultraløp vil jeg ikke være foruten!

Tromsø Mountain Challenge 2015

Ja, så kom den helga igjen 😛 Alltid helga etter oppstart på jobb. I år var den langt fra så stressende som i fjor, heldigvis 🙂

Gjennom sommern har jeg trent jevnt og trutt, både styrke og intervaller og mange løpeturer. Det har tross alt vært ferie, så de fleste turene har liggi mellom 1 – 1,5 t. Så forferdelig mye har jeg ikke trent, men stort sett hver dag.

Ultraen på Ble (som var helt fantastisk 🙂 ) hadde fortalt meg at fjelltrening har vært fraværende i år, så det å melde seg på trippelen i Tromsø var vel ikke det mest veloverveide jeg har gjort. Er jo «litt» fjell her 😉

Jeg er heller ikke veldig begeistra for motbakkeløp, men jeg har den innstillinga at man noen ganger må komme seg ut av komfortsona (gjelder i grunn kun trening) og det er mye lettere å gjøre i konkurranser.

Fredagen stod jeg på start ved Tromsø camping og kikka opp på Fjellheisen. Jaja, det tar jo ikke så lange tida. Pyton, men ganske kort. 2,4 km og 450 høydemeter. Været var jo helt upåklagelig. Litt smerte kan jeg tåle. Jeg starta ut og merkelig nok gikk det mye greiere enn jeg hadde trudd. Orka heller ikke å pushe 100%, jeg hadde jo et mye viktigere og ikke minst artigere løp i vente på lørdagen 🙂 Og opp kom jeg. 1 min og 9 sek raskere i fjor, det er bra, selv om løypa var ca 200m kortere i år. Ikke sysns jeg det var så pyton som jeg huska fra i fjor heller. Nesten på toppen stod Åshild og heia på meg, herlige Åshild. 🙂

Ved mål på Fjellheisen

Lørdag sykla jeg over til dalen sånn litt over sju og satte meg på bussen som skulle frakte meg og de 60 andre til starten på Snarbyeidet. Vi er alltid heldige med været når det er ultra i Tromsø, men i år overgikk det alt.

Klar til start på 50 km

Mange deltakere sleit med varmen både på hel- og halv ulta, men ikke jeg. Det er jo litt snodig for jeg er ikke så glad i varme når jeg løper.

Anyway…. Jeg hadde bestemt meg for å løpe mitt løp og håper å komme under 6 timer på de 50 kilometerne. Hilde Aders er det ikke noe å gjøre med, ho er helt suveren. Og de andre deltakerne visste jeg lite om. Jeg tok det rolig opp til Trollvasbu, trur jeg var det på ca. 31 min, det er ikke så verst. Videre løp jeg i mitt tempo og for første gang løp jeg hele veien mellom Trollvassbu og Nonsbu, der har jeg alltid tidligere blitt sur i låra og måtte gå litt.

Ved Nonsbu bar det videre, først litt opp og så ned til Blåkollkoia. Der blei jeg nesten tatt igjen av Kristin Harila, men holdt ho så vidt bak meg. Dreperen stod for navnet sitt i år, der syns jeg det var tungt, selv om det er en «liten» kneik. Ved Skarvassbu fikk jeg første antydning til krampe i låra. Ja, da var det bare å roe tempoet litt. Gjorde jo ingenting. Med det fantastiske været var det jo helt magisk på fjellet 🙂 Jeg passerte halvveis på 3.05. Kristin tok meg igjen og dro ifra.

Ved Tindfoten stod Åshild og heia på meg. Herlige, Åshild 🙂 

Et lite smil 😀

I nedoverbakke kjente jeg lite til låra og det var bare å løpe på. Ved Folkehjelpshytta var jeg plutselig nærme Kristin igjen. Ho og noen andre hadde løpt feil. Det er en del av gamet.

Oppover Svarthammeren greide jeg å holde et greit tempo, jeg bare går. stopper aldri, bare går 😉 Og rett etter Rødekors Hytta på toppen tok jeg igjen Kristin. Ho var sliten, akkurat som jeg håpa på 😉 Videre opp til Bønntuva så bare «fossa» jeg ifra. Jeg måtte det for jeg veit at ho er mye bedre enn meg i utforbakke. Når man kommer til Bønntuva er det stort sett bare nedover. neste mål var å komme seg over Fløya og ned til Fjellheisen. Tenke om målgang hadde vært der – i det været. Det hadde vært stemning det 🙂 Men neida, det var jo ei hel mil igjen 🙂

Jeg syns alltid at den første delen fra Fjellheisen er tung, man forventer at det skal gå ned, men det går minst like mye opp i starten. Det som er motiverende er at man tar igjen en del halvultaløpere den siste delen av løypa. Gøy å vite at jeg har løpt dobbelt så langt som dem, men allikevel greier å holde høyere fart 😛

Siste 5 km er de kjedeligste. Nedover grusveien i Tromsdalen, det deilige er at man kan slippe på litt. Jeg hadde kontroll på klokka og trudde at jeg hadde en mulighet på 6-timersgrensa. Like ved Dalheim lå det en løper på bakken, han hadde heldigvis fått hjelp av en turgåer, så jeg bare varsla funksjonærer når jeg kom til skytebanen. det vist seg at han måtte hentes i ambulanse 😦 Heldigvis gikk det bra, men han var dehydrert. Ikke rart i den varmen.

Målgang var lagt om litt, så løypa er vel 750 m lengre og med noe motbakke, så der røyk håpet om å komme under 6 timer. det ville jeg klart med den ganmle målgangen, men sånn er det. Kom i mål på 6.03.54 og var kokfornøyd. Pers bleii deg også, selv med lengre løype. Og jeg blei faktisk nr 2 🙂 🙂

Straks i mål

De tre beste 😀

Varmen plaga meg ikke, men så var jeg veldig nøye med å drikke underveis. Det er heldigvis mange drikkestasjoner. Jeg drakk nok opp mot 0,5 liter på hver stasjon, i tillegg hadde jeg med meg 2,5 liter Herbalife prolong i sekken. Så til sammen fikk jeg nok i meg en ca 7 liter væske ila seks timer.

Eter målgang fikk jeg massasje av Maria i Naprapatlandslaget. DET trengte jeg 🙂

Massasjeselfie

Akkurat på lørdag regner jeg meg som verdens heldigste. Jeg fikk gjøre det jeg liker aller, aller best. Løpe langt og lenge i verdens fineste natur i et vanvittig knallvær 🙂

Og hvem venta i målområdet på meg – og kjørte meg hjem? Jo, Åshild ❤

På søndagen våkna jeg, litt overraska over at beina var så gode! må ha vært massasjen – og kanskje litt erfaring 😉

Nå skulle jeg i hvertfall ut av komfortsona. Det er jo bare «idioter» som frivillig løper fra Tromsø Camping (8moh) og opp til Tromsdalstid (1238moh). Fytti. Heldigvis var det overskyet og ikke fullt så varmt som dagen før:-) Jeg la meg langt bak i feltet med ett mål for øye, å komme meg opp! Jeg pusha ikke sånn at jeg fikk så veldig mye syre, tar bare lengre tid før jeg kan ta skikkelig i på styrkeøktene. Jeg visste at hvis jeg gjorde det ok, så ville jeg bli nummer 2 på trippelen. 1t 46min og 53 sek etter start stod jeg på toppen. Snaut 7 minutter dårligere enn i fjor, men med litt lengre løype. Og det verste av alt, det var jo en fin tur 🙂

Dessuten så smilte jeg fra øre til øre når jeg kom på toppen, for der stod ingen ringere enn Åshild 🙂 Herregud, det kaller jeg venn 🙂

Akkurat gått i mål på Tinden

Vi gikk i lag ned og når vi kom ned til grusveien, 5 km fra start, kunne jeg bare hive meg på sykkelen, for den hadde snille Åshild frakta opp på lørdagen 🙂

Kort oppsummert blei denne helga mye bedre enn jeg noen gang kunne drømt om 🙂

Trippelpallen kvinner og menn