Ikke helt planlagt, men ei drøy uke før løpet melte jeg meg på. Har ei barndomsvenninne som har hytte på Ble, men sjøl har jeg aldri vært der. Dette var jo en god anledning til å oppleve Blefjell, dessuten var jo ikke distansen så skremmende lang heller 😉 Lite visste jeg om hvilken utfordring det skulle bli.
Jeg dro oppover fredag ettermiddag etter å ha kost meg på stranda hele dagen. Telt, sovepose og madrass var med. Jeg ankom sånn rundt kl. 20, da hadde jeg stoppa på alle bensinstasjoner og butikker på vei oppover for å få tak i myggmiddel, men det var det ingen som hadde. Det blei noen stikk for å si det sånn 😉
Jeg satte opp teltet på en idyllisk plass 1,5 km fra start. Jeg tok på meg treningstøy, jogga ned til starthytta og slo av en prat med arrangørene og andre ultraløpere. Alltid hyggelig med ultrafamilien som blir utvida for hvert eneste løp jeg deltar på 🙂 Etter en kort prat, der jeg for alvor får høre at løypa er tøff, løp jeg tilbake til teltet. Hmm, ikke helt det jeg hadde tenkt når jeg dro. Tenkte jeg skulle løpe gjennom og komme meg hjem til bursdagsbarnet (Håkon 13 år) og Christian som kom til Sandefjord etter at jeg reiste til Ble og som jeg ikke hadde sett på 3 uker. Jaja, det får gå som det går 😛
Som alltid når jeg skal tidlig opp så sover jeg dårlig. Starten var kl. 07.00 I tillegg regna det skikkelig på natta og jeg lå krøka sammen for at jeg ikke skulle være borti teltduken, for da hadde jeg blitt våt 😉 Jeg sovna til slutt, men våkna midt på natta av at jeg drømte at jeg hadde forsovet meg, at kl. var 09.30. Snakk om mareritt, det hadde vært skikkelig flause. Hehehehe.
Natt fra teltet
Jeg kom meg heldigvis til start, med sekken klar med vinn/vanntett jakke, 2,5 liter prolong + brødskiver og barer i reserve. Det regna litt i starten så jeg valgte å ha på meg regnbuksa. Den tok jeg faktisk aldri av meg, godt med den selv når det blei opphold for det blåste kraftig på fjellet.
Starten gikk og vi løp avgårde. Jeg bruker å løpe så lenge jeg kan før jeg må gå, for da er det så lett å fortsett med den gåinga. Hahahaha, denne gangen gikk jeg allerede etter 200 m 🙂 Vått, vått og atter vått. Det kan vel være en god beskrivelse. Det blei fort motbakke også og jeg kjente raskt at det har blitt altfor lite fjellgåing på meg i år. Både i vinter, på ski, og i våres. Sur i låra og etter ei mil var jeg skikkelig sliten. Bare 4,6 mil igjen 😛 Dessuten var det tåke den første mila og ikke så lett å se all merkinga, selv om jeg er veldig fornøyd med den og løp ikke feil en eneste gang. Sikkert fordi jeg ikke løp så fort.
Dette er en av de tøffeste løypene jeg har vært med på. for meg var mye uløpbart, masse stein og vått og myr og jeg veit ikke hva !! Men herregud for et fantastisk fjellområde 🙂 Som vanlig løp jeg mye aleine, og de første drøye tre mila hadde jeg kun ei dame foran meg (Ninette) og ho er jo veldig god. To mil før mål blei jeg tatt igjen av Kristin, som tilslutt vant, 1 min foran Ninette de to var i en klasse for seg, jeg kom inn som nr 3, 30 minutter dem 😛 Da Kristin tok meg igjen var ho lett på foten som bare det og ho bare dro fra. Jeg er søkkimponert.
Det løpet jeg tenkte ikke skulle ta så fryktelig lang tid tok 9 timer og 43 minutter for meg. Ei meget krevende og tøff løpe, men gud bedre så fint 🙂 Jeg angrer ikke et sekund på at jeg deltok, selv om jeg faktisk vurderte å hoppe av og ta 18 km i stedet. Etter 18 km var det ikke noe valg, da gikk det faktisk ikke an å bryte 🙂 De siste 15 km var seige, da hadde klokka gått tom for batteri, så jeg hadde ingen peiling på hvor langt jeg hadde løpt, og det var jo ikke akkurat så mange holdepunkter i terrenget heller. Det var bare å følge merkinga. Jeg ville jo komme i mål tilslutt. Noe turgåere traff jeg, det var hyggelig og slå av en prat 🙂
På dette løpet brukte jeg 50 min lengre tid enn jeg brukte på Oslo Eco-Trail, som er 80 km. Det sier mer om løypa enn om meg. for i så mye dårligere form er jeg ikke blitt på snaut 2 mnd 😉 Artig med skikkelig utfordring.
I mål var det enkel servering, jeg spiste noen sokoladebiter, åsså åt jeg opp brødskivene som hadde liggi i sekken hele tida. Det er godt med mat etter en sånn anstrengelse. Jeg tok det med ro og fikk tom premie for 3. plassen. Ikke dårlig.
Og hjem kom jeg meg også tilslutt. Til tenåringen og mannen i mitt liv ❤
Nå får jeg se når neste ultraløp blir. Jeg syns kanskje at 145 km konkurranse på 4 uker holder for en stund 🙂
Ultraguro 