Tromsø Mountain Challenge 2015

Ja, så kom den helga igjen 😛 Alltid helga etter oppstart på jobb. I år var den langt fra så stressende som i fjor, heldigvis 🙂

Gjennom sommern har jeg trent jevnt og trutt, både styrke og intervaller og mange løpeturer. Det har tross alt vært ferie, så de fleste turene har liggi mellom 1 – 1,5 t. Så forferdelig mye har jeg ikke trent, men stort sett hver dag.

Ultraen på Ble (som var helt fantastisk 🙂 ) hadde fortalt meg at fjelltrening har vært fraværende i år, så det å melde seg på trippelen i Tromsø var vel ikke det mest veloverveide jeg har gjort. Er jo «litt» fjell her 😉

Jeg er heller ikke veldig begeistra for motbakkeløp, men jeg har den innstillinga at man noen ganger må komme seg ut av komfortsona (gjelder i grunn kun trening) og det er mye lettere å gjøre i konkurranser.

Fredagen stod jeg på start ved Tromsø camping og kikka opp på Fjellheisen. Jaja, det tar jo ikke så lange tida. Pyton, men ganske kort. 2,4 km og 450 høydemeter. Været var jo helt upåklagelig. Litt smerte kan jeg tåle. Jeg starta ut og merkelig nok gikk det mye greiere enn jeg hadde trudd. Orka heller ikke å pushe 100%, jeg hadde jo et mye viktigere og ikke minst artigere løp i vente på lørdagen 🙂 Og opp kom jeg. 1 min og 9 sek raskere i fjor, det er bra, selv om løypa var ca 200m kortere i år. Ikke sysns jeg det var så pyton som jeg huska fra i fjor heller. Nesten på toppen stod Åshild og heia på meg, herlige Åshild. 🙂

image

Ved mål på Fjellheisen

Lørdag sykla jeg over til dalen sånn litt over sju og satte meg på bussen som skulle frakte meg og de 60 andre til starten på Snarbyeidet. Vi er alltid heldige med været når det er ultra i Tromsø, men i år overgikk det alt.

image

Klar til start på 50 km

Mange deltakere sleit med varmen både på hel- og halv ulta, men ikke jeg. Det er jo litt snodig for jeg er ikke så glad i varme når jeg løper.

Anyway…. Jeg hadde bestemt meg for å løpe mitt løp og håper å komme under 6 timer på de 50 kilometerne. Hilde Aders er det ikke noe å gjøre med, ho er helt suveren. Og de andre deltakerne visste jeg lite om. Jeg tok det rolig opp til Trollvasbu, trur jeg var det på ca. 31 min, det er ikke så verst. Videre løp jeg i mitt tempo og for første gang løp jeg hele veien mellom Trollvassbu og Nonsbu, der har jeg alltid tidligere blitt sur i låra og måtte gå litt.

Ved Nonsbu bar det videre, først litt opp og så ned til Blåkollkoia. Der blei jeg nesten tatt igjen av Kristin Harila, men holdt ho så vidt bak meg. Dreperen stod for navnet sitt i år, der syns jeg det var tungt, selv om det er en «liten» kneik. Ved Skarvassbu fikk jeg første antydning til krampe i låra. Ja, da var det bare å roe tempoet litt. Gjorde jo ingenting. Med det fantastiske været var det jo helt magisk på fjellet 🙂 Jeg passerte halvveis på 3.05. Kristin tok meg igjen og dro ifra.

Ved Tindfoten stod Åshild og heia på meg. Herlige, Åshild 🙂 
image

image

Et lite smil 😀

I nedoverbakke kjente jeg lite til låra og det var bare å løpe på. Ved Folkehjelpshytta var jeg plutselig nærme Kristin igjen. Ho og noen andre hadde løpt feil. Det er en del av gamet.

Oppover Svarthammeren greide jeg å holde et greit tempo, jeg bare går. stopper aldri, bare går 😉 Og rett etter Rødekors Hytta på toppen tok jeg igjen Kristin. Ho var sliten, akkurat som jeg håpa på 😉 Videre opp til Bønntuva så bare «fossa» jeg ifra. Jeg måtte det for jeg veit at ho er mye bedre enn meg i utforbakke. Når man kommer til Bønntuva er det stort sett bare nedover. neste mål var å komme seg over Fløya og ned til Fjellheisen. Tenke om målgang hadde vært der – i det været. Det hadde vært stemning det 🙂 Men neida, det var jo ei hel mil igjen 🙂

Jeg syns alltid at den første delen fra Fjellheisen er tung, man forventer at det skal gå ned, men det går minst like mye opp i starten. Det som er motiverende er at man tar igjen en del halvultaløpere den siste delen av løypa. Gøy å vite at jeg har løpt dobbelt så langt som dem, men allikevel greier å holde høyere fart 😛

Siste 5 km er de kjedeligste. Nedover grusveien i Tromsdalen, det deilige er at man kan slippe på litt. Jeg hadde kontroll på klokka og trudde at jeg hadde en mulighet på 6-timersgrensa. Like ved Dalheim lå det en løper på bakken, han hadde heldigvis fått hjelp av en turgåer, så jeg bare varsla funksjonærer når jeg kom til skytebanen. det vist seg at han måtte hentes i ambulanse 😦 Heldigvis gikk det bra, men han var dehydrert. Ikke rart i den varmen.

Målgang var lagt om litt, så løypa er vel 750 m lengre og med noe motbakke, så der røyk håpet om å komme under 6 timer. det ville jeg klart med den ganmle målgangen, men sånn er det. Kom i mål på 6.03.54 og var kokfornøyd. Pers bleii deg også, selv med lengre løype. Og jeg blei faktisk nr 2 🙂 🙂

image

Straks i mål


image

image

De tre beste 😀

Varmen plaga meg ikke, men så var jeg veldig nøye med å drikke underveis. Det er heldigvis mange drikkestasjoner. Jeg drakk nok opp mot 0,5 liter på hver stasjon, i tillegg hadde jeg med meg 2,5 liter Herbalife prolong i sekken. Så til sammen fikk jeg nok i meg en ca 7 liter væske ila seks timer.

Eter målgang fikk jeg massasje av Maria i Naprapatlandslaget. DET trengte jeg 🙂

image

Massasjeselfie

Akkurat på lørdag regner jeg meg som verdens heldigste. Jeg fikk gjøre det jeg liker aller, aller best. Løpe langt og lenge i verdens fineste natur i et vanvittig knallvær 🙂

Og hvem venta i målområdet på meg – og kjørte meg hjem? Jo, Åshild ❤

På søndagen våkna jeg, litt overraska over at beina var så gode! må ha vært massasjen – og kanskje litt erfaring 😉

Nå skulle jeg i hvertfall ut av komfortsona. Det er jo bare «idioter» som frivillig løper fra Tromsø Camping (8moh) og opp til Tromsdalstid (1238moh). Fytti. Heldigvis var det overskyet og ikke fullt så varmt som dagen før:-) Jeg la meg langt bak i feltet med ett mål for øye, å komme meg opp! Jeg pusha ikke sånn at jeg fikk så veldig mye syre, tar bare lengre tid før jeg kan ta skikkelig i på styrkeøktene. Jeg visste at hvis jeg gjorde det ok, så ville jeg bli nummer 2 på trippelen. 1t 46min og 53 sek etter start stod jeg på toppen. Snaut 7 minutter dårligere enn i fjor, men med litt lengre løype. Og det verste av alt, det var jo en fin tur 🙂

Dessuten så smilte jeg fra øre til øre når jeg kom på toppen, for der stod ingen ringere enn Åshild 🙂 Herregud, det kaller jeg venn 🙂

image

Akkurat gått i mål på Tinden

image

Vi gikk i lag ned og når vi kom ned til grusveien, 5 km fra start, kunne jeg bare hive meg på sykkelen, for den hadde snille Åshild frakta opp på lørdagen 🙂

Kort oppsummert blei denne helga mye bedre enn jeg noen gang kunne drømt om 🙂

image

Trippelpallen kvinner og menn

image

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s