I helga har jeg bodd i Drøbak og deltatt på Nasjonalt SU på Norges Idrettshøgskole. Det er et Herbalifeseminar der man får opplæring i produkter, hvordan nå nye nivå i markedsplanen og blir inspirert av mennesker som har gjort det godt på ulike områder i Herbalife.
Jeg var så heldig at jeg fikk lov til å fortelle om Bislett 24-timers og det jeg presterte der. Utrolig gøy at noen er interessert i å høre på det. Noen ganger er jeg skikkelig sint på Janteloven i Norge. Ikke at jeg skal gå rundt hele tida og slå meg på brystet og fortelle at jeg er god til å løpe langt, men det må jo være lov å være stolt over å ha prestert, gjort noe jeg aldri i mitt liv kunne forestille meg at jeg kunne klare.
Steike være, jeg er så utrolig stolt over at jeg greide å gjennomføre Bislett 24-timers – det må jo være lov å si det??? Ja, jeg veit at det er andre som har løpt lengre en meg og fortere enn meg, men det døgnet det gjaldt i år så var jeg nest best. Se fire år tilbake, hvem hadde trudd at den feite trebarnsmora skulle bli hekta på ultraløp og løpe et 24-timersløp rundt under tribunen på Bislett. Ikke jeg i hvert fall!!!
Det at jeg kan få lov å fortelle om det og om hvor mye jeg stoler på spesielt Herbalife 24 prolong er kjempegøy 🙂 Det må være det desidert beste produktet som finnes på markedet for utholdenhetsøvelser. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Hvordan skulle jeg ellers greid meg kun på dette produktet i 24 timer og ende på andre plass i norgesmesterskapet. Det må jo være futt i det.
Jeg veit jo at folk syns jeg er litt gal og litt utenfor normalen, men jeg håper jeg greide å formidle at dette er det jeg syns er gøy. At å løpe ultraløp er givende og morsomt, men jeg forstår at andre ikke syns det samme. Spøk om meg, det er greit, men ikke gjør narr!!
Det er mange jeg kan takke for det jeg har oppnådd. Christian for eksempel, mannen jeg visste jeg ville gifte meg med allerede etter 1 mnd, (tok 12 år før det skjedde 🙂 Han er ikke spesielt begeistra for løpinga mi, men har i hvert fall ikke nekta meg å holde på disse fire åra. Ungene som svarer til alle som kommer innom at: «Nei, mamma, ho er på trening», selv om jeg likeså godt kunne vært på butikken for å handle mat 😛
Tony, som har lært meg struktur, eller kanskje ikke akkurat det ;-), men i hvert fall viktigheten av styrketrening og variasjon og som har pusha meg, men også holdt igjen når det har vært nødvendig. Og ikke minst hjalp til med kosthold og livsstilsendring når jeg trengte det som mest. TAKK.
Etter å ha fått mine tilmålte minutter i sentrum var det andre sin tur. Masse flott. Å høre på Clair Fox og Dan Halpin er noe av det mest motiverende jeg har hørt. Hva de har oppnådd de siste åra er noe helt anna enn meg, mye mer imponerende. Og Dan, han har stjerne i mi bok. Han kalte meg for Lady. Hehehe – det skal jeg leve på leeeeenge.
Ranveig, Clair og Dan Foto: Bixi Robertsen
Mange flotte innslag i løpet av helga, men Knoll og Tott (Tony og Tom Erling) var veldig bra og morsomt, samt når en tidligere høydehopper (tør ikke nevne navn) hadde problemer med å komme seg over en 50 cm høy stolrekke. Hahahahahaha.
Tony og Tom Erling Foto: Bixi Robertsen
Herbalifehelg er mer enn faglig påfyll, det er teambuilding og samhold også. Ikke like enkelt når det bor 13 stk i Drøbak og teamet som er på NIH er på over 20 stk. Men jeg opplevde det som bra 🙂
I helga dukka plutselig den Guro jeg kjenner så godt fram igjen. Ho har vært mye fraværende de siste to åra, uten at jeg vet hvorfor. Ho har vært der innimellom når håndballvenninnene treffes eller på ultraløp. I helga var jeg i hvert fall veldig avslappa, greide å ikke bry meg om det jeg er usikker på, men heller være meg selv. Jeg var igjen ho som snakker på inn- og utpust, som liker å være i sentrum, men som også kan slippe andre til (av og til i hvert fall 😉 ) og som ler masse 🙂
Det var så utrolig mange småepisoder og ting som blei sagt som ikke kan gjengis på rett måte, men som der og da var hysterisk morsomt. Alle ting som blei sagt og gjort i bilen, på flyet og på flyplassen eller i pausene. Tenk at man kan lage seg historier om koffertene på bagasjebåndet, hvilke kofferter som er forelsket i hverandre og hvem som er sint. HAHAHAHA.
Følte meg som en støttekontakt for noen tanter der en periode. Ikke bare, bare med innsjekk, bagdrop eller finne et sted å spise som passet alle sin mage. Hehehehe…
Vi var bra slitne da vi etter en meget turbulent innflygning landa i Tromsø. Og da vi venta på koffertene så jeg min komme, venta bare på at den skulle komme dit jeg stod, glemte det av og måtte styrte etter den før den forsvant inn i luka klar for en ny runde. Da skulle man ikke tro at jeg er 42 år. Vi brast ut i latter, laga et utrolig bråk i ankomsthallen, og greide ikke få kontroll på latterkrampa 🙂 🙂
Vel hjemme lå det en meget sur og fornærma 10-årig prinsesse i senga si. Ho har andre kallenavn som rotte og dronning også, men i dette fora får jeg vel kalle ho prinsesse 😉 Ho hadde krangla med faren og var helt utrøstelig. Jeg måtte ligge lenge i hennes seng for å få roa ho ned, men da jeg fikk lagt meg i min seng bobla latteren i magen. 😀 Det er lenge siden jeg har ledd så godt og så helhjerta som jeg har gjort i helga.
Tusen takk til Silje, Åshild, Solveig og Jill, dere er suverene, jenter 🙂
You made my weekend 🙂
Ultraguro 