NORGESMESTER :-)

Selv med en spesiell siste mnd. før NM må jeg si at jeg følte meg klar da jeg ankom Bergen. Veldig nervøs og med vondter overalt. Det bruker å bety at jeg  er forberedt og klar. Jeg visste at jeg ikke har vært i bedre form noen gang. Det treningsarbeidet jeg har lagt ned med hjelp av Tony har vært meget bra 😀
På en tilbakemelding skreiv han: Sammen er vi dynamitt 👍 Vi har sprengt noen grenser, ja. I hvertfall har vi greid å overraske både løpemiljøet i Tromsø og ultramiljøet i Norge de siste åra 😀

Fredagen løp jeg meg en kort tur, og nøyde meg med en runde rundT vannet 🙂 Litt god mat og så i seng.

Lørdagen stod jeg opp ca kl 07.00 og spiste en god frokost på hotellet. Det var litt skyet, men sola så ut til å bryte gjennom. Uff, det kunne komme til å bli varmt 😛

Jeg kledde på meg kompresjonssokker, shorts, t-shirt og caps. Jeg blanda også 4,5 liter prolong på 7 Herbalife-flasker. Det er så deilig å være så trygg på ernæringa. ca. 1/2 liter i timen bruker å holde. Disse satte jeg fra meg på et bord i langingssonen 🙂 Jeg la også ned et par barer, just in case. Det har jeg alltid, men har aldri brukt dem.

Det er alltid gøy å komme til start og treffe igjen kjente ultraløpere, men også bli kjent med nye. Opp til flere ganger blei jeg minna på at jeg var tippa som en av medaljekandiatene. Det trodde jeg ikke helt på selv, men hadde et mål og hvis jeg nådde det ville jeg være fornøyd, uansett plassering.

Starten gikk 09.00 og jeg hadde en lang dag foran meg. 150runder rundt Lille Lungegårdsvann. Damene satte avgårde i et høyt tempo, jeg torde ikke å følge lenge. I starten viste snittida 4:37 pr km. Hallo, det er jo galskap og et halvminutt raskere enn planen, men jeg torde ikke legge meg så langt bak heller så de første 25 km gikk på 4.53-tempo, etter 50 km hadde jeg en snittfart på 4:58 og fremdeles så føltes beina bra. Snodig. På dette tidspunktet var jeg passert av de to første med flere runder og lå som nr. 4 tror jeg.

Foto: Olav Engen

Det foregikk et 6-timersløp samtidig, så jeg fikk en offisiell distanse der på 73,841 km. Det er en snittid på 4;53 pr km. Like etter  at jeg hadde lagt ned pinnen som markerte min 6-timers distanse passerte jeg lederen som hadde stoppa opp, og brøyt, det samme skjedde et par hundre meter etter med nr. 2 og plutselig var jeg i ledelsen.

Den ledelsen greide jeg å holde helt inn. Faktisk var jeg over 27 minutter foran nr .2 i mål 🙂 Jeg var :

NORGESMESTER 🙂

Jeg fatter og begriper ikke at det er mulig. Jeg hadde altså løpt 100km på 8 timer 28 minutter og 33 sekunder, over en halv time raskere enn målet. Og nå sies det at jeg skal løpe VM i Spania i november. Det har ikke jeg fått bekreftet offisielt, men det er jo helt uvirkelig! Jeg liksom, som fyller 43 år om en uke 😛 Og jeg har ikke løpt mer enn i fire år!

De siste 26 kilometerne gikk saktere enn de 74 første, men jeg er veldig fornøyd med at krampene ikke gjorde seg gjeldende før på siste runden. Det kunne jeg fint takle 🙂 Å passere målstreken var utrolig deilig.

Underveis tror jeg at jeg drakk 4, 5 liter Herbalife Prolong. Det beste produktet ever. Kunsten er å drikke fra første stund. Hver 7ende runde ca drakk jeg, de siste 50 rundene drakk jeg hver 5. Da drakk jeg også cola hver 5 runde, slik at jeg tok til meg væske ca hver 1,5 km. I tillegg drakk jeg nok minst 2,5 liter reint vann. Men uten prolongen hadde jeg ikke greid meg. Det er jeg helt overbevist om.

Noen lurer på hva jeg tenker på underveis. Vel; alt og ingenting. Masse mennesker som heier og jeg traff også noen som jeg ikke visste var der. Det var morsomt. Da stoppa dem og så på noen runder. I tillegg kom Hlin fra Northern Runners. Da blei det litt rapport på facebook underveis. Første 25 på 2.02 og første 50 på 4.08. Da det var ca. 50 runder igjen kom Lene og Anders med plakat og greier. Moro, moro 🙂

Foto: Lene Arnesen

Dopingkontroll måtte jeg også på, og etter å ha dytta i meg 3-4 liter væske etter målgang greide jeg å presse ut 120ml og kunne komme meg i dusjen og på vorspiel. Norgesmestertittelen blei feira med A-ha konsert – i crocks 😉

Jeg er superhappy og megastolt, men jeg syns det er veldig sårt at fadern ikke fikk oppleve dette. Men jeg veit at han hadde vært så stolt av dattra si ❤

 

 

En annerledes opplading

Etter Bislett 50 km i februar har neste mål etter hvert blitt NM i 100km i Bergen 7. mai.

Jeg har trent godt og fokusert i hele vinter egentlig, artig at jeg får det til selv om jeg veit at jeg trener bra annerledes enn andre ultraløpere og har langt færre km i beina enn de fleste andre. Men for meg passer det best, med flere styrkeøkter og intervalløkter og noen litt lengre løpeturer hver uke. Er jo ikke nødvendig å endre på noe som funker.

100 km er en distanse jeg aldri har løpt før, ikke i ett. Men jeg liker utfordringer og må vel innrømme at jeg liker å ha det «litt» vondt 😉 Det er også moro at flere av de beste ultraløperne i Norge er påmeldt. De får bare løpe, jeg har mitt mål; Å komme i mål under 9 timer, så langt under 9 timer som mulig.

Forberedelsene har vært bra, men på kvelden 6.april får jeg en telefon sørfra som jeg kanskje har frykta,men som jeg håpa og som jeg trodde jeg ikke ville få på mange år enda. Modern ringte og fortalte at fadern var død. Hjertet bare stoppa mens han trente på ergometersykkelen i kjellern. Han trente hver dag fordi det var viktig for han å holde seg i form.

Da jeg fikk den telefonen gikk deler av grunnmuren min i stykker. Da stoppa verden opp en liten stund. Allikevel er jeg sånn skrudd sammen at jeg er takknemlig for at han slapp å lide og være syk, at han har opplevd mer enn de fleste og at veldig mange satte pris på fadern for den han var og det han gjorde for andre. Det gjør det lettere å leve videre.

Han var også den, sammen med modern, som fulgte mest med på løpinga mi, fulgte liveoppdateringer på topptid og andre sider, det har gjort det lettere å holde fokus på treninga og løpinga.

Min aleinetid før bisettelsen var på løpeturene mine. Rolige, de fleste rundt ei mil. Det var godt. Også i ukene etter har jeg bevisst tatt det med ro på alle fronter. Tror ikke jeg noen gang har sovet så mye som jeg har gjort de siste to ukene.

Uansett så er jeg nok i så god form at jeg kommer til å slå godt i fra meg i Bergen. Målet mitt er jeg fast bestemt på å nå. Og på et eller annet vis følger nok fadern med nå også, om så bare i hjertet mitt ❤