Blefjells Beste

Ikke helt planlagt, men ei drøy uke før løpet melte jeg meg på. Har ei barndomsvenninne som har hytte på Ble, men sjøl har jeg aldri vært der. Dette var jo en god anledning til å oppleve Blefjell, dessuten var jo ikke distansen så skremmende lang heller 😉 Lite visste jeg om hvilken utfordring det skulle bli.

Jeg dro oppover fredag ettermiddag etter å ha kost meg på stranda hele dagen. Telt, sovepose og madrass var med. Jeg ankom sånn rundt kl. 20, da hadde jeg stoppa på alle bensinstasjoner og butikker på vei oppover for å få tak i myggmiddel, men det var det ingen som hadde. Det blei noen stikk for å si det sånn 😉

Jeg satte opp teltet på en idyllisk plass 1,5 km fra start. Jeg tok på meg treningstøy, jogga ned til starthytta og slo av en prat med arrangørene og andre ultraløpere. Alltid hyggelig med ultrafamilien som blir utvida for hvert eneste løp jeg deltar på 🙂 Etter en kort prat, der jeg for alvor får høre at løypa er tøff, løp jeg tilbake til teltet. Hmm, ikke helt det jeg hadde tenkt når jeg dro. Tenkte jeg skulle løpe gjennom og komme meg hjem til bursdagsbarnet (Håkon 13 år) og Christian som kom til Sandefjord etter at jeg reiste til Ble og som jeg ikke hadde sett på 3 uker. Jaja, det får gå som det går 😛

Som alltid når jeg skal tidlig opp så sover jeg dårlig. Starten var kl. 07.00 I tillegg regna det skikkelig på natta og jeg lå krøka sammen for at jeg ikke skulle være borti teltduken, for da hadde jeg blitt våt 😉 Jeg sovna til slutt, men våkna midt på natta av at jeg drømte at jeg hadde forsovet meg, at kl. var 09.30. Snakk om mareritt, det hadde vært skikkelig flause. Hehehehe.

Natt fra teltet

Jeg kom meg heldigvis til start, med sekken klar med vinn/vanntett jakke, 2,5 liter prolong + brødskiver og barer i reserve. Det regna litt i starten så jeg valgte å ha på meg regnbuksa. Den tok jeg faktisk aldri av meg, godt med den selv når det blei opphold for det blåste kraftig på fjellet.

Starten gikk og vi løp avgårde. Jeg bruker å løpe så lenge jeg kan før jeg må gå, for da er det så lett å fortsett med den gåinga. Hahahaha, denne gangen gikk jeg allerede etter 200 m 🙂 Vått, vått og atter vått. Det kan vel være en god beskrivelse. Det blei fort motbakke også og jeg kjente raskt at det har blitt altfor lite fjellgåing på meg i år. Både i vinter, på ski, og i våres. Sur i låra og etter ei mil var jeg skikkelig sliten. Bare 4,6 mil igjen 😛 Dessuten var det tåke den første mila og ikke så lett å se all merkinga, selv om jeg er veldig fornøyd med den og løp ikke feil en eneste gang. Sikkert fordi jeg ikke løp så fort.

Dette er en av de tøffeste løypene jeg har vært med på. for meg var mye uløpbart, masse stein og vått og myr og jeg veit ikke hva !! Men herregud for et fantastisk fjellområde 🙂 Som vanlig løp jeg mye aleine, og de første drøye tre mila hadde jeg kun ei dame foran meg (Ninette) og ho er jo veldig god. To mil før mål blei jeg tatt igjen av Kristin, som tilslutt vant, 1 min foran Ninette de to var i en klasse for seg, jeg kom inn som nr 3, 30 minutter dem 😛 Da Kristin tok meg igjen var ho lett på foten som bare det og ho bare dro fra. Jeg er søkkimponert.

Det løpet jeg tenkte ikke skulle ta så fryktelig lang tid tok 9 timer og 43 minutter for meg. Ei meget krevende og tøff løpe, men gud bedre så fint 🙂 Jeg angrer ikke et sekund på at jeg deltok, selv om jeg faktisk vurderte å hoppe av og ta 18 km i stedet. Etter 18 km var det ikke noe valg, da gikk det faktisk ikke an å bryte 🙂 De siste 15 km var seige, da hadde klokka gått tom for batteri, så jeg hadde ingen peiling på hvor langt jeg hadde løpt, og det var jo ikke akkurat så mange holdepunkter i terrenget heller. Det var bare å følge merkinga. Jeg ville jo komme i mål tilslutt. Noe turgåere traff jeg, det var hyggelig og slå av en prat 🙂

På dette løpet brukte jeg 50 min lengre tid enn jeg brukte på Oslo Eco-Trail, som er 80 km. Det sier mer om løypa enn om meg. for i så mye dårligere form er jeg ikke blitt på snaut 2 mnd 😉 Artig med skikkelig utfordring.

I mål var det enkel servering, jeg spiste noen sokoladebiter, åsså åt jeg opp brødskivene som hadde liggi i sekken hele tida. Det er godt med mat etter en sånn anstrengelse. Jeg tok det med ro og fikk tom premie for 3. plassen. Ikke dårlig.

Og hjem kom jeg meg også tilslutt. Til tenåringen og mannen i mitt liv ❤

Nå får jeg se når neste ultraløp blir. Jeg syns kanskje at 145 km konkurranse på 4 uker holder for en stund 🙂

Romeriksåsen på langs – 50 km

Da klokka ringte kl. fem søndag morgen var jeg ikke akkurat opplagt 😝 Kom meg ikke i seng før nærmere ett og sovna ihvertfall ikke før en time seinere. Feiring av broderns 50 årsdag på lørdagen var hyggelig og viktig. Og noen morrafugl er jeg ikke.

Jeg fikk i meg en shake før jeg satte meg i bilen med kurs for Gjerdrum. På veien (Sande) plukka jeg opp Åshild, koselig å få en ultraopplevelse i lag.

Vi kom tidlig fram, fikk startnr og pakka sekkene. Dvs fylte på med prolong og noen barer for sikkerhetsskyld. Bussen til start tok en drøy halvtime så det blei litt venting i startområdet før vi blei sluppet løs 🙂 Da fikk man prata med mange i det trivelige ultramiljøet.

Pompel og Pilt klar til start

Kl. ti gikk starten, det gikk greit. Som alltid starter jeg raskt ut og la meg i fremre del av feltet. Det tok ikke lang tid før jeg løp aleine. Jeg bare nyter å løpe og i en sånn løype er det jo bare fantastisk. Inni skauen en plass merka jeg at jeg hadde et par bak meg, jeg løper i mitt tempo så enten så får de løpe forbi eller så følger de etter. Og de gjorde det siste. Det gikk ganske fort for sti å være. Jeg fikk en god flyt og følte at beina var gode. Etter 15 km ca kom vi til et grusveiparti med ganske grov grus. Det var ekkelt å løpe på, og når jeg ikke er glad i grusvei i utgangspunktet blei det litt tungt for psyken. Siden det hadde gått ganske fort på stiene hadde jeg ikke fått i meg så mye prolong som jeg burde. Hadde ikke lyst til å slakke på farta og å drikke i det partiet ville være det samme som å provosere frem et fall. Noe fikk jeg i meg, men ikke nok. På grusveien løp gutta fra meg ( de viste seg at jeg hadde et haleheng på seks mannfolk 😁 ). Jeg tok det litt roligere enn dem, fikk i meg drikke. Etter 20 km kom vi endelig inn i litt skog igjen, men da var jeg blitt bra stiv av den grusveien og måtte gå litt for første gang. F.. også! Har man først bynt å gå så er det liksom gjort.

Jeg greide allikevel å komme meg i gang igjen, men stiene hadde vært og var krevende hele løypa. Vått og sølete i partier, men også tørr og myk. Veldig skiftende. Utrolig moro, men som sagt tungt og krevende 🙂 Jeg pusha på så mye jeg greide, lå på grensa hele veien, men jeg visste at distansen ikke var lengre enn at hvis det sa stopp så ville jeg i allefall greide å gå resten. På slutten kjente jeg krampetendenser og når jeg da falt 8 km før mål blei det ikke bedre. Jeg greide å holde dem nogenlunde unna, men det var ikke lett. Ett lite feilsteg, sparking i en rot etc. er nok til at det knyter seg.

Å komme i mål var utrolig deilig og tror neppe jeg har vært så sliten etter et ultraløp. Jeg er veldig fornøyd med at jeg greide å pushe selv om beina var vonde og uten at det gikk ut over ultraopplevelsen. Løypa var helt super, tøff og artig. Akkurat sånn jeg vil ha det:) Og når man klokker inn til 5 t og 39 min og 4.plass så klager ikke jeg ihvertfall. Nok en super løpsopplevelse! 🙂 Takk til Olav Engen og resten av supportmannskapet 👍 dere er toppen 🙂

Letta over å være i mål

Gedigen medalje

Nå blir det noen dager roligere. I dag blei det en gåtur til Yxney og Tønsberg Tønne.

Sommerferien skal nytes og er jeg heldig blir det vel et par ultraløp og et par andre løp før jeg setter snuta mot Tromsø i August 😁😁😁

Midnight Sun Marathon 2015

Årets utgave av MSM skulle bli veldig spesiell for meg.

11. november 2014 fikk en av mine venner et kraftig hjerneslag når ho var ute på en treningstur. Den neste mnd. var tilstanden hennes kritisk og ho var lam i hele venstre side. Heldigvis kom ho seg og har hele tida vært fast bestemt på at ho skal delta på MSM. Hver gang jeg har snakka med ho (noen som har vært altfor sjeldent dessverre, dårlig samvittighet 😦 ) har ho sagt: «Jeg tenker på deg hver gang jeg trener, Guro. Du er min motivator. Jeg skal klare det!!» Tja, hva skal man si. Er jo bare helt fantastisk å være til motivasjon for noen som kjemper seg tilbake til livet.

Så da stod jeg på startstreken på minimaraton (4,2 km) sammen Heidi, tanta hennes og ei venninne av Heidi. Før start blei vi intervjua av både Avisa Tromsø og Nordlys.

Artikkel i itromso

Kl.18.00 gikk startskuddet. Vi venta til alle andre var starta, så gikk vi. Det blei rask klart at vi kom til å bli de siste, men det gjorde ingen verdens ting. Vi prata og lo og mange heia på oss underveis. Da vi kom til Grandhjørnet kom de første på vei mot mål allerede. Det var supergøy å få heie på alle deltakerne på minimaraton. Heidi gikk jevnt og trutt i sitt tempo. Ved fylkesbygget kom mora hennes løpende og da blei det klemmer og godord. Da blei det enda tydeligere for meg hva denne familien har gått gjennom det siste halvåret.

Vi var så langt bak at veivaktene var borte, men heldigvis visste jeg ruta, for noen shortcut hadde ikke blitt akseptert av Heidi. Makan til stabeist 😉 Da vi runda ved Bjerkakerbanen og kom ned på Strandveien tok det ikke lang tid før vi møtte startfeltet på Adidas mila. Kjempegøy, selv om vi måtte stoppe nesten helt opp for ikke å bli nedrent 😉 Jeg fikk heia fram Håkon også, som løp mila 🙂 Den siste kilometeren gikk jeg baklengs, fungerende som hare for Heidi. Ho syns de var godt med noen som gikk foran og holdt farta oppe. Heidi gikk på som bare det, positiv og blid 🙂 Samtidig hadde jeg kontroll på miladeltakerne som jeg visste kom til å ta oss igjen.

Bortover Storgata var det flere og flere som heia på oss. Ved et par tilfeller måtte jeg snakk litt TYDELIG til noen funksjonærer som ville at vi skulle flytte oss. Helt greit at vi ikke skulle gå i veien for de som løp mila, det sørga jeg for, men vi deltok også på løp. Vi brukte bare naturlig nok litt lengre tid 😉 Hadde de kikka etter var det ikke veldig vanskelig å se det. Rett før mål blei det litt følelsesladet for Heidi. Fy flate, tenk at ho greide det. Helt fantastisk. Jublende gikk ho over målstreken. Ikke blei ho sist heller, det blei jeg 😀

Dette er nok det viktigste og mest meningsfulle løpet jeg noen gang har løpt!!

Jeg venta ca. ti minutter på Håkon som fullførte mila på 55. 27. Veldig bra.

Vi dro raskt hjem og jeg fikk i meg mat og litt hvile før jeg satte kursen for byen og start på halvmaraton.

Man får virkelig satt livet i perspektiv når man opplever deg jeg opplevde på minimaraton, så det var med lave skuldre jeg startet halvmaraton. Under 1.33.00 var målet for dagen, men det hadde jeg liten tru på. Jeg har ikke vært spesielt god i år på «korte» distanser 😦 Drit i, tenkte jeg. Løp, ha det gøy og gjør det beste du kan.

Ved Polaria blei jeg kjempeglad. Der stod supportgruppa mi. Bendick, Tony, Camilla, Kristine og Kay. De fulgte meg hele veien . De ga meg oppmuntrende tilrop og sårt tiltrengt påfyll. Fy flate å mye lettere det er å gi det lille ekstra når Tony gir konstruktive tilbakemeldinger på løpinga. Når det gjelder trening og løp er det han jeg stoler mest på. Han kjenner meg best. Veit hva jeg tåler, hva jeg er god for og hvilke «knapper» det er lurt å trykke på for å få meg til å tenne litt ekstra 🙂

Jeg følte selv at jeg hadde kontroll, greide å løpe fort, men ikke sånn at smellen kom. Pulsklokka var på, men jeg hadde med vilje ikke km tida på visning, kun totaltida. Grunnen til det er at det ofte forstyrrer mer enn det hjelper. Jeg er utrolig god til å psyke meg selv ut 😉

Å løpe gjennom Storgata mot mål er en helt utrolig opplevelse, selv for meg som egentlig ikke er så glad i publikum. Det er en grunn til at jeg trives best på terrengultra. Jeg syns ikke så godt 😉 Jeg løp det jeg kunne mens publikum jubla. Å løpe forbi Solid der masse Northern Runners står og heier er jo bare fantastisk 🙂 Jeg kom meg i mål, med stive bein, men med en fantastisk god følelse. Tida blei 1.31.20, langt foran målet 🙂 Helt klart mitt aller beste løp i år (kanskje med unntak av Eco Trail). Hvem sier at ultraløpere ikke kan løpe fort? Det kan vi så visst det 😉

Veldig hyggelig var det at Bendick, Tony og Camilla venta i mål og jeg hadde noen å dele det med 🙂 Den første følelsen. Ikke galt av ei gamal røy å vinne klassen sin (K40-44) og bli nr. 4 totalt av damene. Det var tross alt lang over 600 damer bak meg 🙂 Jeg er også imponert over Bendick som må ha sykla over 2,5 mil til sammen lenge etter leggetid, men bor man i midnattsolens rike så er det absolutt lov en gang i blant.

Tusen, tusen takk til supportgruppa mi 🙂

Oslo Eco Trail 80km

Jeg har lenge hatt lyst til å delta på Norges største ultraløp, men har liksom hatt dårlig samvittighet for familien og alt som skal gjøres hjemme. Vi har et hus som MÅ males – og det er min jobb 😝. Men jo nærmere datoen kom, jo mer ville jeg delta. Onsdag i forrige uke meldte jeg meg på, og selvsagt på den lengste distansen.

Jeg har sliti med litt av hvert denne våren og løpsresultatene har ikke vært bra, så jeg trengte et Ultraløp for å få godfølelsen tilbake. Det er det absolutt artigste jeg gjør. Malinga får bare vente 😉 

Jeg rakk akkurat startnr utdelingen på Sport 1 så jeg slapp og hente det på løpsdagen 🙂 

 

Etter en natt med heller dårlig søvnkvalitet, våkna jeg klar til 80 km i Oslo marka. Litt av ei rute 🙂 

Ruta for 80 km

Under frokosten hørte jeg to karer snakka sammen: De 50 første km er oppvarming ( Tryvann ca), det er først da løpet starter. Jeeezes, tenkte jeg, hva er det jeg har begått meg ut på, igjen 😜 Men fyren hadde helt rett! 

  

 Akkurat i det starten gikk kl 10 hører jeg en sier: Herregud, jeg har så vondt i kneet! Hahahaha, smart å legge ut på 80 km da 🙂 

Jeg har sliti med baksida av låret og var veldig spent på om jeg kom til å bli stiv. Og jada, etter ei mil var jeg stiv, etter 8 mil, ikke fullt så stiv 😁 De første 15 km syns jeg var tunge, mye asfalt, og det liker jeg ikke. Men fy fanken så fint det var. Oppover Akerselva. Jeg visste ikke at det var så fint! Og finere skulle det bli langs ruta. Oslofolket er heldig, og komplette idioter hvis de ikke bruker marka. 

Videre var det mer variert og endel bakker. Da er det bare å gå, å få syre er jo idiotisk. En eller annen plass før Holmenkollen ( husker ikke hvor, men ved et vann, Sognsvann :D) så jeg en iskiosk og jeg fikk akutt lyst på saftis. Den kan selvsagt være fordi det knall sol og jeg var pittelitt varm 😛 Nå har jeg fått farge fra midt på leggen til midt på låret – riktig så fint 😉

Jeg fikk løpt rundt Holmenkollen . Akkurat idet jeg passerte Holmenkollen kapell kom det ut et brudepar , og her kom jeg løpende , hadde bare 45 km igjen på det tidspunktet. Hele denne tida hadde jeg kun blitt tatt igjen av løpere, ikke tatt igjen noen 😦 Jaja, jeg hadde et fokus og det var å komme i mål før kl 20.00. Jeg passerte 36 km på 3.36 så jeg var godt innafor. Bare å konsentrere seg om seg selv.

Etter Holmenkollen trudde jeg det skulle bli enklere . Hahahaha, så feil kan man ta 🙂 Opp til Tryvann og ned fra Tryvann 🙂 og så masse opp og ned på stier og jeg veit ikke hva. Da jeg passerte 27 km merket (avstand til mål) tråkka jeg nedi ei myr til kneet. Jeezez, tenkte jeg, nå kommer krampa, men neida 🙂 Den holdt seg faktisk unna hele løpet. Det forteller meg at jeg har vært flink i forkant av løpet med å innta ringer og Herbalife Prolong og at påfyll av prolong under løpet er alfa omega. Klapp på skuldra til meg.

Den verste delen av løypa var fra 50 til 60 km. Det husker jeg fra Kristins Runde også. Det var både for at det er tøft psykisk denne perioden, langt igjen, og fordi der var løypa var teknisk tøff. Da vi kom til Fossum var det siste drikkestasjon og 18 km til mål. Her var løypa tøff med smale stier opp og ned, men fy flate så fint!! Jeg er så imponert over Oslomarka, og jeg bor i Tromsø som bare er helt fantastisk.

Endelig kom jeg til Lysaker 9 km fra mål. Da hadde jeg for et par km siden tatt igjen ei dame. Etterpå fant jeg ut at det var en av forhåndsfavorittene. Det var jo litt gøy. Det så ut som ho sleit med kamper, det var jo ikke så gøy 😦

Etterhvert skjønte jeg at jeg hadde mulighet til å komme i mål på under 9 timer, det hadde jeg ikke en gang tenkt var mulig! Jeg greide å speede på selv om det var 7 km med den forhatte asfalten! Siste 9 km løp jeg faktisk på 43 minutter , ikke verst med 71 km i beina :D💪 900 meter fra mål tok jeg igjen ei dame til. Jeg blei litt skremt da, for da var ho skikkelig bleik og jeg var redd ho ikke skulle komme seg i mål. Heldigvis var det en funksjonær i nærheten så jeg kunne løpe inn. Ho kom seg i mål heldigvis.
Jeg kom i mål på tida 8.53.50 og er jeg superførnøyd med og skikkelig stolt. Nr. 9 av 45 damer, herregud det er ikke til å tru. 7 ende beste norske løper 😊 Dette var virkelig det jeg trengte. Jeg er ganske så god på Ultraløp og det er det desidert morsomste jeg gjør 🙂  

Sliten, men veldig fornøyd

 Oslo Eco Trail ga mersmak. Supert arrangement , flott og krevende løype og strålende løpevær :):):)

  Jeg vil være med til neste år også 🙂

Røyse Ultra

Endelig kom helga jeg hadde gleda meg så til, lenge…. Selv om jeg visste at jeg ikke ville gjøre det noe bra løpsmessig, visste jeg også at dette var det jeg virkelig trengte akkurat nå 🙂 Bare det å være med ultrafamilien, det er der jeg trives aller, aller best 🙂 Der slapper jeg av ( sykt å si når beina forflyttes ganske mye) og kan være meg selv fullt og helt. Og ikke minst dele det ingen andre forstår skikkelig med noen som forstår! Hvor crazy, utfordrende, energikrevende, men ikke minst hvor ultrasosialt og artig dette er!

 

 Jeg landa på Gardermoen på fredagen, spiste litt og fikk satt meg på flybussen til Hønefoss. John Gunnar som henta meg flirte godt. Der stod jeg i boblejakke og topplue – i sol og 18 varmegrader 😁😁😁 Hahahaha, det hadde jo kommet 15 cm nysnø i Tromsø 🙂

Han kjørte meg rundt løypa jeg «bare» skulle løpe åtte ganger fra lørdag til søndag. Den var relativt flat, ganske så kjedelig, og med to laaaange sletter. Og jeg skal si de blei lange utover kvelden og natta. Og mørke 😳 Men heldigvis satte de opp fakkelbokser på nattetappene, det blei skikkelig stemningsfullt og trygt 😊

Etter sightseeingen kjørte han meg til General hotel. Jeg gikk meg en tur, fikk kjøpt litt mat, spiste pizza på hotellet og sovna godt. Hadde ikke nerver, for jeg visste jeg ville gjennomføre, men kun det også 😪

Nydelig vær på fredagskvelden 

Lørdagen fikk jeg skyss til Holehallen med en ny Ultravenn ( Arne) jeg traff under frokosten 🙂 Så var det bare å rigge seg til med madrass, sovepose og Herbalife 24 prolong på drikkeflaska. Jeg var klar 🙂 

Første etappe gikk greit. Løp på under 44 min, allikevel godt bak Kari Langerud, som jeg slo i Halden. Denne helga hadde jeg ikke sjans. Ho knuste meg med 23 min totalt på de åtte etappene. Ho er altså kjempe god , men ikke minst utrolig trivelig. Det blei mange samtaler i garderoben mellom løpa, noe jeg satte stor pris på.

Uansett hvor misfornøyd jeg var med løpinga (farta) var det bare helt fantastisk å komme i mål til smilet og oppmuntringen fra Stig Andy og de andre hjelperne. Det er jo umulig å være sur og grinete da 😉

 

Klar for første etappe, lørdag 11.april kl. 12.00

 

Ferdig med 4. Etappe. 

 

Ti armhevinger feira jeg med halvveis. Det greide jeg ihvertfall å utføre perfekt 😝

Tusen takk til Stig Andy, John Gunnar, Tone, Øyvind og resten er banden. Fantastisk folk. Ække rart jeg trives :):) Mat fiksa de (som jeg ikke spiste, men som andre deltakere nøt godt av), drikke fiksa de og de hadde alle genuin interesse for meg personlig og alle de andre utøverne. Det er ikke hverdagskost!!!! 

Da klokka var ca ti på ti søndag morgen hadde jeg fullført 8 X 10 km, med start hver 3. time. Ila den tida hadde jeg sovet 2x 30 min, drukket en boks prolong og 4 liter Rebuild Strenght og fått to litt stive bein 😜

 

I mål 😊😊😊😊

Jeg er misfornøyd til tusen når det gjelder farta, pinlig dårlig! Men er veldig fornøyd med å ha gjennomført og har hatt min desidert artigste helg på lenge, lenge, lenge !! Mooning fikk jeg oppleve rett før mål på en av etappene. De gjør mye rart i Hønefoss :):) Godt med litt spontan underholdning 😁

Tusen, tusen takk til hele ultrafamilien som var samla på Røyse Ultra. Jeg kommer igjen 9. April 2016 😊😊😊

Påske

Ukene etter London har vært hektiske. Mye jobb og mye stress. Selvsagt har det vært moro, men kanskje i overkant mye. Har ihvertfall merka på energien at det har vært mer enn nok.

På jobb har elevbedrift og sosialt entreprenørskap stått i fokus. Stolt av elevene mine som har glede eldre på Sør-Tromsøya sykehjem med bingospill og prat, hatt aktiviteter med en gruppe barn i en barnehage, hatt hatt aktivitet for en 5. Klasse og delt ut vafler på Kirkens Bymisjon. Fremføringa for foreldrene torsdag før påske var helt supert. Flinkinger 🙂

Fra Akselkollen

På vei ned fra Akselkollen

Noen fjellturer har det blitt, men altfor få, ikke fordi jeg ikke har hatt anledning, men rett og slett fordi jeg ikke har orka 😐 En langtur med Åshild har det blitt, uten ho veit jeg ikke helt hva jeg hadde gjort. I tillegg til Ingvild, som «lusker» i bakgrunn hele tida, takk og pris :):)

Åshild og meg 😀

Kvaliteten på treninga har også vært laber, opplegget har som vanlig vært bra og lysta til å trene har også vært tilstede, men har rett og slett ikke fått det til 😦 Hmm

Nå er det ei økt igjen, som jeg håper jeg får til, så settes kursen til hytta 🙂 da skal jeg ikke trene i det hele tatt:):):)

Håper å få lada batteri på hytta og jeg har ett forsett etter påske; det er å si NEI!

LONDON :-)

En lenge planlagt tur til London holdt på å bli ødelagt av Norwegian streik, en heldigvis kom de til enighet sånn at vi kom oss av gårde. Jeg gleda meg kjempemasse til å komme bort litt. Det hadde vært noen hektiske uker før avreise, der jeg så vidt greide å holde hodet over vannet.

Det begynte som vanlig hektisk og stressende. Ingenting går på skinner i familien Skjeggerud Hansen 😛 Jeg hadde jobb hele dagen og blei henta kl. 14.30. Vi var hjemme 14.40 og skulle bare hive unger og kofferter inn i svigermors bil og kjøre til flyplassen for å rekke flyet som gikk 15.55. Vel det viste seg å ikke være så enkelt, da minstemann i familien ikke hadde greid å komme seg hjem fra skolen 😛 45min hadde gått siden skoleslutt, og avstanden er 1 km, det er det jeg bruke på å løpe 10 km!! Christian måtte kjøre på leit og kom heldigvis raskt hjem igjen – med ungen i bilen 🙂 Jeg kjente jeg var bra svett allerede. Resultatet var da at Ingeborg reiste til London i tjukk boblejakke (noe som faktisk var bra) og cherox. Hehe, ikke de beste storbyskoa 😉

Reisa gikk på skinner, faktisk. Vi rakk flyet, landa i Trondheim, dro med oss all håndbagasjen, vandra gjennom hele flyplassen og satte oss på samme flyet og fløy til London. Godt med få lea litt på kroppen 🙂

Vel framme var det overraskende lett å finne rett tog og undergrunn til Paddington, der vi skulle bo. På vei til hotellet blei vi møtt av modern og fadern. Gjett om det var noen unger, spesielt, som blei kjempeglad for å se dem 🙂 Hotellet var topp også 🙂

Klar for London 😀

Storbyferie er ingen avslappende ferie, det er sikkert. Lørdagen var det tidlig opp. Godt det var en god frokost. Ungene var i hundre fordi de hadde pannekakemaskin 🙂 Egentlig var Londonturen reddet allerede da 🙂 Neste stop The Dungeon og London Eye.

Inn i fangehullene i London og en lang reise i tid 🙂 Kjempebra, men ganske lenge, over halvannen time. gutta fikk vel med seg ganske mye. Ikke bare, bare å forstå engelsk når skuespillerne snakker om historiske hendelser og torturredskaper 😉 Den artigste souverniren ble kjøpt på The Dungeon, ei pratende rotte.

London Eye var fantastisk, kjempeutsikt og man får jo en bilde av hvor stort London er. 360 grader rundt og det eneste man ser er by,by og atter by. Takke meg til å bo I Tromsø, med fjella i nærheten.

Heldigvis er det ikke høysesong nå, så det var faktisk mulig å bevege seg ganske raskt på attraksjonene, ikke så veldig lange køer. Det resulterte i at vi rakk mer en vi trodde. Vi dro videre til Hamleys på Regent street, det hadde ungene gleda seg til og litt fikk vi handla der 🙂 Men det var et styr, kjente jeg var bra svett. Sju etasjers lekebutikk. heldigvis var det et par etasjer vi kunne hoppe over 🙂 Ingis fikk et par sko også (i en annen butikk) sånn at cheroxa fikk hvile 😀

Vi kom oss tilbake på hotellet etter hvert. Ungene og mormor gikk i bassenget på hotellet mens Christian og jeg fikk oss en 45 min løpetur. kjempefint, men sur vind i London. Middagen inntok vi på en persisk restaurant.

Søndagen stod Madame Tussaud på programmet. herregud, det var en opplevelse og en liten twist på slutten 🙂 Utrolig artig å gå rundt å se på alle folka, å tilbake igjen dit, for jeg har helt sikkert oversett mange.Jeg fikk i hvert fall tatt bilde sammen med Ronaldo, som er frontfigur for Herbalife for øyeblikket 🙂

Ungene fant sine idoler også 🙂 Da vi hadde blitt losa gjennom hele museet og kom ut i butikken finner Ingis ut at ho har mista ipoden sin. Da blei jeg svett igjen. jaja, Christian og Ingeborg fikk kommet seg tilbake i museet for å leite og vi andre, to unger og et besteforeldrepar og meg måtte bare pent vente. De kom tilslutt tilbake. Ingeborg tårevåt og en ipod fattigere. Vi fikk beskjed om å gå ut og rundt hjørnet til vaktpersonalet. Der kunne vi melde fra om tapet og komme tilbake seiere på dagen. klokka var jo tross alt bare 12.30. Christian og Ingis gikk bort til luka og forklarte problemet, og jammen meg fikk ho ikke utlevert ipoden sin. snakk om å ha gullhår en viss plass 🙂

Vi bevega oss til Kings Cross der spiste vi lunsj før vi fant Plattform 9 3/4, perrongen til Galtvort i Harry Potter. Vi kom oss en tur inn i butikken også.

Resten av dagen blei det shopping, dvs to Londongensere til de to minste og en negklipper til eldstemann 😉 Hehe. Han fikk et par t-skjorter også. vi voksne kjøpte lite. jeg trenger i grunn ingenting. Middag blei det i Paddington og en litt tidligere kveld på hotellet.

Mandag var det avreise. vi tok det rolig på morran og sa ha det til modern og fadern i Paddington. De hadde fly fra Heatrow, mens vi reiste til Gatwick. Vi hadde litt id og tok undergrunnen til Victoria, trasket bort til slottet med fire kofferter og deretter videre til Hyde Park. Ungene likte godt å se slottet og litt mer av London. reisa hjm gikk også kjempegreit, denne gangen direkte til Tromsø.

Vi har hatt en kjempefin tur. Tusen takk til mormor og morfar som inviterte oss med på denne turen 🙂 Dette gjentar vi gjerne 🙂

Ubetydelig, men artig personlig rekord :-)

Ukene etter helvetesuker har vært hektiske, nesten litt for hektiske, selv etter min smak. Et par ganger holdt det faktisk på å koke helt over 😦

Heldigvis har jeg Ingvild i Herbalife som skjønner at jeg må ta det litt med ro og selv er jeg ganske så god til å rydde i hodet.

Ofte er det der det stokker seg.. Jeg greide å rydde i hodet. 

I la disse to uke har jeg hatt ei treningsøkt om dagen, jeg har gjort jobben min, fulgt opp ungene og gjennomført 16 utviklingssamtaler a 30 min :-p Takke meg til flotte og samarbeidsvillige elever og foreldre. Mange flotte og givende samtaler har det blitt.

Mange mener nok at når det topper seg så burde jeg ta det ned ro på treningsfronten. Jeg tenker motsatt!! Det er treninga som holder meg oppe, det er der jeg henter energi og føler at jeg virkelig lever.

Helga etter helvetesuka var roligere, mest rolig løping. Så da vi starta opp på mandag, var det ingen kjære mor. Vi skulle jo tross alt bare ha tre PT økter den uka, så hva skulle man da spare på 😜

Mandagen blei ei knall intervalløkt med styrke i «pausene». Trur egentlig både jeg og Tony blei overraska over at jeg greide det bedre enn uka før!! Burde ikke jeg vært sliten i beina?? Neste PT – økt hadde Tony en sensor fra Evo som var å observerte han. Jeg merka lite til den personen, men hilste og snakka litt med han etterpå. Det var ei kjempehard og sykt artig økt. Toppen var jo at jeg persa på 500 m roing. Jeg er lite begeistra for romaskina og Tony bruker den egentlig kun for å plage meg, for at jeg skal trene psyken. Men nå blei det jo rett og slett en opptur. Første 500 persa jeg med 4 sek, og andre gang jeg rodde greide jeg det 2 sek bedre enn det igjen. Hurra 🙂

Tony fikk meget god tilbakemelding på økta , ikke overraskende , men godt å få det bekrefta.:D:D

Denne uka måtte jeg til pers igjen må den hersens romaskina og jaggu persa jeg ikke på nytt. Hmmm.  Ror jeg plutselig på 1.48,6 på 500 m, og to uker før var det så vidt jeg greide det under 2 min. Hmm, morsomt, men betyr jo rett og slett ingenting.

Idag hadde jeg også PT, er mer sliten nå, men gjorde ei god økt for det om 🙂

Nå er det en arbeidsdag før hele familien fyker avgårde til London og møter mine foreldre der. Det blir deilig 🙂

Min desidert artigste treningsuke :-)

Denne uka har det vært vinterferie, og i år har vi bare vært hjemme. Ingis har vært på en tur til Narvik og Håkon har vært på hytta med tanta hele uka, men vi andre vi har vært hjemme, Christian har jobba. Det har i grunn vært avslappende og deilig.

Fordi jeg skulle være hjemme hadde jeg sagt i fra om at jeg gjerne ville ha PT treninger på dagtid, og flere treninger enn vi normalt har ila ei uke. Forslaget som da kom i retur var å lage ei HELVETESUKE med ei trening hver formiddag fra mandag til fredag (nå på lørdag morgen syns jeg i grunn det er synd at han ikke jobber i helgene, da kunne vi hatt to øker til 😀 ) Det var en utfordring jeg ikke kunne si nei til 🙂

Vi starta mandag med bakkeintervaller (10×2 min) kombinert med noen øvelser i pausen, det kan vel knapt kalles pause. Denne økta var så tung at jeg rett og slett blei litt kvalm på slutten. Det bruker jeg ikke å bli, men da har jeg i hvert fall ikke bremsa. Og det er dette jeg liker aller best 🙂 Artig å kombinere styrke med intervaller.

Tirsdag troppa jeg opp på nytt, egentlig gleda jeg meg veldig. I dag var det styrke, men det ar alltid kombinert med det vi kalles for pes,altså kondisjon også. Det er ikke mye hvile å få på de 50 minuttene, så mitt fokus var bare å fokusere på en og en øvelse og få igjen pusten i mellom. Jeg syns det er utrolig deilig å kjenne at det verker i musklene og vite at det er lenge igjen. At de må tåle mer… Og som regel så klarer jeg det også.

Onsdag var det ny trening. Jippi. Jeg visste den kom til å bli tøff fordi beina var småstøle fra dagen før. Ingenting er bedre enn å bli pressa ekstra når det allerede er tungt. Det ville jeg aldri klart aleine. Igjen blei det tung styrke innlagt pes. Nå hadde han også lagt inn roing. Og det er ene og alene for å plage meg. Er ikke no god på det. Vi hadde hipthrust (trur det heter det) som var svintunge 😀 Kombinert med no mageøvelser. Hjelpes – var sliten etter den treninga 🙂

Torsdag var igjen klart for intervaller. 5 x 6min med innlagte øvelser i «pausen». Det blei ei tung økt det også fordi beina var mildt sagt støle, men det er tålbart når jeg blir varm. Vi har det ofte litt moro med mine «autistiske trekk». Jeg teller absolutt alt, så ofte er det ikke  nødvendig å ta tida, jeg finner fort ut hvor mange reps det går på 1 min for eksempel. Denne gangen blei intervallene målt (i mitt hode) i antall skihoppere som rakk å sette utfor bakken. Kjekt med mølle med tv, tom kombinert kan brukes til noe fornuftig 🙂 Greide å gjennomføre den økta også :-)Til info, det hopper ca. en hopper i minuttet 😉

Fredag dukka jeg opp nesten litt lei meg fordi jeg visste det var ukas siste. Hehe, underveis i treninga hadde jeg ikke tid til å tenke på det, da var det bare om og gjøre å fullføre. Treningene blei ikke lettere utover i uka. Trur ikke han tok mye hensyn til at jeg hadde  tunge økter i kroppen fra før. Det var lurt, for ellers hadde han helt sikkert fått kjeft av meg. Hensyn får han ta til andre kunder, jeg vil ha det sånn her 🙂

Hadde det ikke vært for god veiledning fra Tony, Herbalife 24 prolong under treningene og Rebulid strenght etterpå hadde jeg neppe klart å gjennomfør denne uka.

Og hvorfor liker jeg dette? Jo, fordi dette mestrer jeg ganske godt. Jeg liker å bli pusha og elsker å bli sliten. Allikevel er det sånn av vi ALDRI tar sjanser. Kjenner jeg det minste som kan være antydning til skade så stopper jeg. Det er det ikke verdt 🙂

Det er vemodig at denne treningsuka er over, men jeg håper vi kan gjøre det igjen en gang sjansen byr seg. Likte i grunn alle treningene, men trur at de intervalløktene med blytunge beinøvelser i pausen er favoritten.

Gleder meg til fortsettelsen, nå skal jeg ta en relativt rolig helg 🙂

Vinterferie :-)

I uka etter Bislett tok jeg det mye mer med ro enn jeg vanligvis greier å gjøre. Klapp på skuldra til meg. Helt utrolig at jeg greid å ta hensyn til beina, for litt småsliten var dem 😉

My arbeid på jobb har det også vært med sluttvurdering av studenter og vmasse elevvurderinger. Fitcamp har jeg også gjort litt av, det er jo alltid gøy 🙂

Avslutninga på arbeidsdagen fredag blei også litt artig. Har ei gruppe gutter i 10. klasse i «Teknologi i praksis», det er en utfordring for meg, men får det no’ til 🙂 Gruppa har fått i oppgave  å lage en vannrakett, fredag etter vinterferien er det konkurranse 🙂 Ei gruppe hadde prøveoppskyting og man kan godt si at jeg skvatt 😀

Det var utrolig deilig å gå på ferie etter det 🙂

Lørdag var fullstappa med Herbalife seminar. Og med Kjell Kirkeng som taler blei det akkurat så bra som jeg hadde forventa. Han er tydelig, flink og ikke mist så respekterer han at folk jobber med Herbalife på den måten og i den farten man trives med, så lenge det ikke går utover andre. Det er noe jeg ikke liker så godt på disse semniara, litt vel amerikanere 😉 Og jeg gikk hjem derfra ganske lei meg og sint fordi jeg veit at mange syns jeg er sur, sær og vanskelig når jeg egentlig bare beskytter meg selv. Heldigvis har jeg en åpen dialog med Ingvild, så ho respekterer det og det er kun det som er viktig 🙂 For produktene, spesielt sportsproduktene, tror jeg på og jeg er stolt av å være endel av Herbalife, på mine premisser 😀

Ellers har det vært rolig i familien Skjeggerud Hansen. Ingeborg forsvant til Narvik allerede før arbeidsdagen var slut på fredag og kom ikke hjem før  nå i kveld. Håkon forsvant på hytta i Øverbygd sammen med tanta og fetteren i går og gudane veit når han kommer hjem 🙂

Sjøl har jeg et treningsprosjekt som jeg kommer til å skrive om seinere, hvis jeg overlever 🙂 i Tillegg er målet å komme seg på none toppturer på ski. den første greide jeg å få til i dag. turen gikk til favorittfjellet mitt, Tverrfjellet. Det er en ikke så lang topp, men veldig fin. deilig å få på seg randoneeskia igjen 🙂 Selv om nedoverturen blei litt slitsom fordi låra var mer enn sure etter treninga på formiddagen. men tida har jeg nok av i ferien 🙂