Årets utgave av MSM skulle bli veldig spesiell for meg.
11. november 2014 fikk en av mine venner et kraftig hjerneslag når ho var ute på en treningstur. Den neste mnd. var tilstanden hennes kritisk og ho var lam i hele venstre side. Heldigvis kom ho seg og har hele tida vært fast bestemt på at ho skal delta på MSM. Hver gang jeg har snakka med ho (noen som har vært altfor sjeldent dessverre, dårlig samvittighet 😦 ) har ho sagt: «Jeg tenker på deg hver gang jeg trener, Guro. Du er min motivator. Jeg skal klare det!!» Tja, hva skal man si. Er jo bare helt fantastisk å være til motivasjon for noen som kjemper seg tilbake til livet.
Så da stod jeg på startstreken på minimaraton (4,2 km) sammen Heidi, tanta hennes og ei venninne av Heidi. Før start blei vi intervjua av både Avisa Tromsø og Nordlys.
Kl.18.00 gikk startskuddet. Vi venta til alle andre var starta, så gikk vi. Det blei rask klart at vi kom til å bli de siste, men det gjorde ingen verdens ting. Vi prata og lo og mange heia på oss underveis. Da vi kom til Grandhjørnet kom de første på vei mot mål allerede. Det var supergøy å få heie på alle deltakerne på minimaraton. Heidi gikk jevnt og trutt i sitt tempo. Ved fylkesbygget kom mora hennes løpende og da blei det klemmer og godord. Da blei det enda tydeligere for meg hva denne familien har gått gjennom det siste halvåret.
Vi var så langt bak at veivaktene var borte, men heldigvis visste jeg ruta, for noen shortcut hadde ikke blitt akseptert av Heidi. Makan til stabeist 😉 Da vi runda ved Bjerkakerbanen og kom ned på Strandveien tok det ikke lang tid før vi møtte startfeltet på Adidas mila. Kjempegøy, selv om vi måtte stoppe nesten helt opp for ikke å bli nedrent 😉 Jeg fikk heia fram Håkon også, som løp mila 🙂 Den siste kilometeren gikk jeg baklengs, fungerende som hare for Heidi. Ho syns de var godt med noen som gikk foran og holdt farta oppe. Heidi gikk på som bare det, positiv og blid 🙂 Samtidig hadde jeg kontroll på miladeltakerne som jeg visste kom til å ta oss igjen.
Bortover Storgata var det flere og flere som heia på oss. Ved et par tilfeller måtte jeg snakk litt TYDELIG til noen funksjonærer som ville at vi skulle flytte oss. Helt greit at vi ikke skulle gå i veien for de som løp mila, det sørga jeg for, men vi deltok også på løp. Vi brukte bare naturlig nok litt lengre tid 😉 Hadde de kikka etter var det ikke veldig vanskelig å se det. Rett før mål blei det litt følelsesladet for Heidi. Fy flate, tenk at ho greide det. Helt fantastisk. Jublende gikk ho over målstreken. Ikke blei ho sist heller, det blei jeg 😀
Dette er nok det viktigste og mest meningsfulle løpet jeg noen gang har løpt!!
Jeg venta ca. ti minutter på Håkon som fullførte mila på 55. 27. Veldig bra.
Vi dro raskt hjem og jeg fikk i meg mat og litt hvile før jeg satte kursen for byen og start på halvmaraton.
Man får virkelig satt livet i perspektiv når man opplever deg jeg opplevde på minimaraton, så det var med lave skuldre jeg startet halvmaraton. Under 1.33.00 var målet for dagen, men det hadde jeg liten tru på. Jeg har ikke vært spesielt god i år på «korte» distanser 😦 Drit i, tenkte jeg. Løp, ha det gøy og gjør det beste du kan.
Ved Polaria blei jeg kjempeglad. Der stod supportgruppa mi. Bendick, Tony, Camilla, Kristine og Kay. De fulgte meg hele veien . De ga meg oppmuntrende tilrop og sårt tiltrengt påfyll. Fy flate å mye lettere det er å gi det lille ekstra når Tony gir konstruktive tilbakemeldinger på løpinga. Når det gjelder trening og løp er det han jeg stoler mest på. Han kjenner meg best. Veit hva jeg tåler, hva jeg er god for og hvilke «knapper» det er lurt å trykke på for å få meg til å tenne litt ekstra 🙂
Jeg følte selv at jeg hadde kontroll, greide å løpe fort, men ikke sånn at smellen kom. Pulsklokka var på, men jeg hadde med vilje ikke km tida på visning, kun totaltida. Grunnen til det er at det ofte forstyrrer mer enn det hjelper. Jeg er utrolig god til å psyke meg selv ut 😉
Å løpe gjennom Storgata mot mål er en helt utrolig opplevelse, selv for meg som egentlig ikke er så glad i publikum. Det er en grunn til at jeg trives best på terrengultra. Jeg syns ikke så godt 😉 Jeg løp det jeg kunne mens publikum jubla. Å løpe forbi Solid der masse Northern Runners står og heier er jo bare fantastisk 🙂 Jeg kom meg i mål, med stive bein, men med en fantastisk god følelse. Tida blei 1.31.20, langt foran målet 🙂 Helt klart mitt aller beste løp i år (kanskje med unntak av Eco Trail). Hvem sier at ultraløpere ikke kan løpe fort? Det kan vi så visst det 😉
Veldig hyggelig var det at Bendick, Tony og Camilla venta i mål og jeg hadde noen å dele det med 🙂 Den første følelsen. Ikke galt av ei gamal røy å vinne klassen sin (K40-44) og bli nr. 4 totalt av damene. Det var tross alt lang over 600 damer bak meg 🙂 Jeg er også imponert over Bendick som må ha sykla over 2,5 mil til sammen lenge etter leggetid, men bor man i midnattsolens rike så er det absolutt lov en gang i blant.
Tusen, tusen takk til supportgruppa mi 🙂
Ultraguro 
Så imponerende! Begge løpene!:) gratulerer 🙂
Takk Guro for at du fikk Heidi med på minimarathon. For oss alle rundt Heidi ble det en jubeldag. Mange tårer randt i glede over at hun klarte å gjennomføre. Hun vant en stor seier.
Gratulerer til deg for ditt imponerende løp.
hurra hurra 😊😊